Steinar

 

Hvis du kommerlangt nok ut

får du se solen bare som en gnist

i et sluknende bål

hvis du kommer langt nok ut.

 

Hvis du kommer langt nok ut

får du se hele Melkeveiens hjul

rulle bort på veier av natt

hvis du kommer langt nok ut.

 

Hvis du kommer langt nok ut

får du se Universet selv,

alle lysår-milliardenes summer av tid,

bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt

som juninattens stjerne

hvis du kommer langt nok ut.

 

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut

er du bare ved begynnelsen

 

   - til deg selv.

 

Rolf Jacobsen

Aftenpostens Ole Mathismoen 20/11-06

 

 

KLIMAKRISE. Det brenner i Oslo sentrum. Et titall bygninger står i lys lue. Panikken brer seg. Stortinget og Regjeringen kommer sammen for å bli enige om mottiltak, men de blir bare enige om å møtes neste dag for å drøfte videre.

 

NESTE ØVELSE: Gå på biblioteket eller i bokhandelen, søk på Internett eller les en avis om klimaendringer og økt drivhuseffekt. Forskerne observerer og varsler dramatiske konsekvenser. I 2006 er en rekke nye konsekvenser observert og bevist. Isen i Arktis smelter, mer tørke, endret nedbørsmønster i Afrika med lengre og hyppigere tørkeperioder, sukkertaren langs norskekysten forsvinner . . .

Sees neste år.
170 land samles så i Nairobi for å drøfte mottiltak. 100 miljøministre beskriver situasjonen som alvorlig, flere sier det er den mest alvorlige trussel menneskeheten noensinne har stått overfor. Folk flest fra alle verdens hjørner krever handling.

I to uker drøftes det. Men det eneste de 170 landene blir enige om er å møtes igjen neste år for å diskutere videre. Men de skal møtes for å bli enige om det må alle love, inkludert Norge, at dette ikke betyr at man neste år skal forsøke å bli enige om konkrete tiltak for å kutte utslippene. (PS Forskerne sier utslippene må kuttes straks og mye.) De må også love at ingen skal be verdens u-land, inkludert Kina og Saudi-Arabia, om å bidra med annet enn å betale egne flybilletter til Bali-møtet 2007.

Juvelen på jord.
Hva sier så ministrene på sine briefinger etter dette: "Det er til å leve med, vi må jobbe hardt videre. Prosessen brøt i hvert fall ikke sammen. Det er håp."

De burde skamme seg. Og hverken ministrene eller statslederne deres blir vel stilt for retten for dette på denne siden av livet.

Hundretusener av gnuer, sebraer, antiloper og giraffer bølger foran meg over slettene i Masai Mara. Afrikas store dyreskatt. Denne juvelen på jord. Dette vanvittige synet av hordene som hvert år trekker fra Serengetis sletter nordover for å finne grønt gress. Dundringen i bakken. Vrinskene og luktene. Naturreservatet står på UNESCOs verdensarvliste. Titusener dyr døde i fjorårets tørke. Nå har forskerne varslet at ved neste langvarige tørke, kan 80 prosent av gnuene og sebraene dø. Skjer det, vil bestandene aldri klare å ta seg opp igjen. Småtørker fikser de, men klimaendringene som nå kan ramme Afrika, takler de ikke. Kenyas turistnæring skjelver.

Dette er bare ett nærliggende eksempel på hva vi mennesker driver med for tiden.

Skylde på systemet?
Jeg har nevnt det surrealistiske og absurde med klimaprosessen mange ganger de siste ukene, og skal ikke gjenta mer. Men én ting sliter jeg med å forstå: Dersom alle disse politikerne, kvinner og menn, gamle og unge - enten de er fra diktaturer eller demokratier, fra Canada eller Bangladesh - mener det de selv sier, så hvorfor gjør de i realiteten nesten ingenting? Det er vrient å opprettholde respekten for dem. Er egentlig politikere som problemløsere for så store utfordringer gått ut på dato? Eller er det bare systemets skyld - dette FN-systemet der alle skal være enige?

Men la oss ikke fortvile helt. Det skjer nemlig mye - dog utenfor politikernes arena. Forskerne forsker og forteller hver dag om ny utvikling. Folk flest snakker sammen. De reagerer. Tenker. Næringslivet verden rundt ser mulighetene, ser at energieffektivisering betyr både mindre utgifter og mindre utslipp. De handler CO2-kvoter over en lav sko, tilpasser seg en ny verden de vet må komme. De forsker på ny teknologi. Føre-var er nemlig profitt. Og selv om den politiske prosessen stopper opp, er det faktisk enkelte politikere som forstår ansvaret og vil handle. Og som Kofi Annan sa i sin tale forrige uke: Påvirk klimapolitikken ved å bruke stemmeseddelen. Den muligheten gjør inntrykk, i hvert fall på noen.

 

 

FUGLETITTING
Et kåseri , som jeg skrev 6/11-06 (og leste opp for kolleger dagen etter) i anledning et arbeidsseminar på fugletitterøya Jomfruland. Kåseriet er sef. ikke "sann", noen friheter har jeg da ta meg...

Jeg var en ivrig leser av MAD fra jeg var 12-15/16 år. I følge tegneserien MAD er fugletitting en av de mest nerdete hobbyene man kan ha. Tegningen av denne fugletitteren var ganske bisarr; lang, tynn og hengslete ung mann, feltjakke, med diverse påsydde emblemer (med små rare fugler på, logoer for en eller annen fuglestasjon), kort og litt uflidd hår, uren hud, en liten kneis i nakken, slik at blikket ble vendt opp og frem – det kunne jo være at det dukket opp en spennende fugl i horisonten.

Vi kan godt si at MAD hjalp meg med å se min rare hobby litt utenfra.

Mølen et fugleeldorado
Som dere sikkert vet er Mølen et eldorado for en fugletitter, verdt å merke under høsttrekket – Mølen er jo en del av den store endemorenen fra siste istid. Endemorenen går fra Halden, under Oslofjorden, opp ved Horten, ned og ut gjennom Vestfold og ut i Brunlanes hvor den materialiserer seg i de store opphopningene av rullestein på Mølen, dukker ned i havet og kommer opp igjen her i den lange smale øya Jomfruland.

Fugletrekket følger altså den ryggen, og det var gjennom venner i Larvik at jeg for alvor i tolvårsalderen fikk øynene opp for at fugl ikke bare dreier seg om; stor eller liten, måke, kråke, skjære og spurv – svart eller hvit. Men at det faktisk hekker ca. 240 forskjellige arter i Norge; Boltit, Hvitryggspett, Kjernebiter, Hauksanger, Vendehals for å nevne noen…

Da vil jeg introdusere dere for kameraten min Geir. Han var (og er vel fortsatt) den jeg har vært mest på fugletitteturer sammen med. Han var litt som Geirfuglen; stor og tung, litt klumpete, kunne ikke fly, mao. litt treg, noen sa den var lat, fant derfor ikke mat…og døde ut for et par 100-år siden. Geir, kameraten min lever, men for øvrig ganske lik…(neida)

Jeg og Geir fant fort ut at Mølen var stedet for oss fugletittere. Fra vi var 12 til 18, 19 var vi tidlige ute på Mølen, Ilene i Tønsbergkilen, Store Færder ute i fjorden eller her på Jomfruland. Vi syklet, ble kjørt av morgentrette foreldre, kjørte moped når vi var gamle nok – og etter hvert kjørte vi egen bil…

Det å stå på standplassen på Mølen en skarp oktobermorgen, 2-3 plussgrader, høyttrykk, skyfritt og med tuben på stativ og kikkerten rundt halsen er fantastisk givende for en fugletitter. Der står vi, kanskje 2-3 andre og kneiser i nakken, kikker, speider, ”prater fugl”, Hver prikk på horisonten blir vurdert og analysert, kan det være en Buteo species mon tro ?? (mao. en foreløpig ikke-identifisert våk), men, som regel var det bare en kråke som fløy litt våkete.

Vi noterer og registrerer, teller og krysser av; antall og arter. Høyt oppe flyr rødvingetrostene utover neset, vi hører dem i det de sier ”SRIII” – vi hører bjørkefinkene som ”KVÆÆÆER”, men det vi alle er opptatt av er BOMBENE.

 Blant de vanligste spørsmålene fugletittere i mellom er;
"Har det vært noen bomber i det siste” ?. Et annet er ”hvor mange arter har du gått inn”?  Det siste spørsmålet er det egentlig ingen som spør om etter at en har blitt voksen, det er omtrent som å spørre en same om hvor mange rein han har – eller spørre en hvor høy lønn han har.

Blant fuglefolk VET vi hvem som har sett mange arter, vi vet også hvem som virkelig har sett og hvem som påstår å ha sett. Som dere sikkert skjønner har miljøet et eget sett av uskrevne lover, et hierarki som skaper tilhørighet og identitet.

FugleMiljøet i Vestfold har alltid vært stort; På 70-tallet var det Larviksmiljøet som utgjorde stjernelaget, mange av de gutta drev ringmerkingsvirksomhet på Svenner. På 80-tallet var det Mølenmiljøet som drev størst og best, her var det mange ”proffer”. Paradoksalt nok var det masse Sandefjordskarer som drev stasjonen og ringmerkingen. Det var journalister, lærere, politifolk, sykepleiere…Disse karene var mest opptatt av hegne om sitt lille miljø, de var definitivt ikke spesielt opptatt av å tenke ettervekst og rekruttering. Det skjønte Geir og undertegnende ganske tidlig, vi fant oss derfor til rette på Store Færder, som etter hvert ble øya i våre hjerter. Ja, selv når ungdomskåtheten begynte å herje i oss, valgte vi interessant nok å tilbringe helgene og fridager på Færder, HELT uten jenter.

Apropos jenter og fugler...
En gang midt på 80-tallet, i april, valgte jeg å forlenge helgen med et par dager (det var nemlig lovet ypperlig trekkvær, dvs. svak sørvest kombinert med tåke. Da ringte selveste Andreas Lunnan fra NRKs morgensending og avtale et intervju med meg. Intervjuet skulle gå på direkten. Avtalen var at vi skulle snakke fugl, trekk, hvor mange som var blitt ringmerket, variasjonen i antall arter osv.  Men det viste seg at selv A. Lunnan var preget av nysgjerrigheten om det annet kjønn, det eneste gubben var interessert i var som sagt; jenter i fugletittermiljøet, om vi hadde noen der ute, hva vi måtte gjøre for å ”trekke” til oss jenter etc.  Ikke rart at gubben ble tatt av luften etter hvert.

På Færder ble vi godt mottatt, ikke nødvendigvis med åpne armer, men heller med den største selvfølgelighet. Ungdommer som har lyst til å drive med fugl må vel få lov – Miljøet der ute besto hovedsakelig av akademikere; som for eksempel Blindernbiologer. Biologene rotet fælt, brødskalker, geitost, våte raggsokker, ølflasker med og uten innhold fløt rundt i hytta, etter krabbelystring lå det alltid krabbeklør og krabbeskjell og fløt – gjerne sammen med askebegere, potegullrester og øl-tilsølte kort fra Mattisrundene kvelden i forveien. Her i dette miljøet fant Geir og jeg oss vel til rette. Vi vi var blant artsfrender.

Alle fuglestasjoner har sin logofugl, Mølen har tårnseileren,  – Færder har jordbæret, dvs Rødstrupe, som sin logo. Her på Jomfruland tror jeg de har pirolen som sitt. Både tårnseileren og jordbæret er jo sentrale fugler i den mølnske og færderske fauna…Hva Jomfruland prøver å si med sin Pirol, (en gul fugl med litt tropeaktig utseende som definitiv ikke hekker i nordeuropa) – vetes ikke. Men, jeg antar det dreier seg om å utgi seg for å være noe man strengt tatt ikke er…Pirol på Jomfruland – PHØØØ!! Snobberi sier jeg.

Mange av oss får grenseløse assosiasjoner av fugler…
Fra filmens verden har vi jo Alan Parkers ”Birdy”, eller Hitchocks ”The birds”, Tusten (Mattis) i Tarjej Vesaas ”Fuglane” , Leonard Cohens Bird on a wire, Norges nasjonalfugl Fossekallen, Alle fugler små,  - lerka som jubler, HC-Andersens nattergal, gjøken som sa koko, fuglen føniks som brente opp vingene, det magiske ved at fuglene kan fly, leonardo da vincis vinger, og hvem er det egentlig som kommer med de små barna ? En albinopingvin på tv, gud som brer sine vinger, Den grådige måken, den kloke uglen, den lille spurven Piaf, Mossekråkene, The eagles, ishockeylaget the mighty ducks, fugle og fisk, bedre med 2 fugler i hånden enn 10 på taket, lerkefuglen Nora, stolt som en hane, kakler som ei høne, , fyre for kråka, hermegåsa,”Andøya”, fredsduer, gapatroster, for ikke å snakke om betydningen av ordet ”høne” i det varme lune rede, og om fuglen som har fløyet, danny og den fasanjakten, kalkun til høstakkefesten, full som ei alke, han var en skikkelig natteravn, ei snipemor…

Fuglene er overalt, men vet vi noe om dem…?
Jeg skal derfor nevne et par tre eksempler på forunderlige atferd hos disse fuglene som har tilhold rett rundt her:

Det er mange pene småfugler, kjempesøte små fuglekonger for eksempel, bare ca. 9 cm (norges minste fugl), et tynt bitte-lite nebb som de spiser små, små furulus med. Men hvor hannen er kjent for å være den største horebukken i fugleverden, han omgir seg med et stort hoff av søte små fuglekongedamer, som han til stadighet forlyster seg med. Han går gjøken en høy gang hva angår MORAL.

Svarthvit fluesnapper er også veldig pen, du ser den i hagen fra omtrent 17. mai. Den er dritssleip og lat, de gidder ikke å bygge egne reir, den sitter pent og pyntelig ute i hagen og synger de vakreste strofer mens den med et havesykt blikk begjærer en annens bolig. Et hull i treet eller en fuglekasse som en kjøttmeis eller blåmeis allerede er i full gang med innrede, gjerne hvor det allerede er lagt egg, og vips – så flyr den bort og jager blåmeisen på dør – og overtar hele boligen, den jævelen.

Varsleren, og den litt mindre slektningen Tornskaten, er begge to på størrelse med en stær, eller en litt småfeit trost. Den kan by på andre perversiteter, som du straks skal få høre… Begge hekker i buskvegetasjon, kratt og annen lav vegetasjon på sørøstlandet. De er født med et litt for stort og kraftig nebb i forhold til kroppsstørrelsen for øvrig.

Da er naturen så logisk oppbygd, for øvrig på samme måte som hos homo sapiens, at dersom du fra naturen side er utstyrt med et skikkelig prakteksempel av en eller annen art, så bruker en det, mest mulig, du sprer genene dine både hist og pist. Selvsagt?

Hva er det så Varsleren og Tornskaten gjør med det litt for overdimensjonerte nebbet sitt, jo de reker rundt i nabobushen, i nærliggende kratt og ”klipper” hodet av små søte fuglekonger og svarthvite fluesnappere og lignende. De avklippede hodene og underkroppene er for trofeer å regne, de blir spiddet på tornene og hengt opp til mørning, til stor tristesse for oss fugletittere og små søte fuglekonger.

Det er selvsagt andre fugler som opptar oss amatørornitologer mest. Da snakker jeg om luftas herskere og jegere, himmelens elegante lone wolf , Eurofighter, F-16, den franske Mirage. Vi snakker om Rovfugler. Rovfulger er og blir luftas sjefer!…Enten vi amatørornitologer er her, der, i bilen, på stranda med ungene, på tur med kjæresten, eller på arbeidsseminar med kolleger , har vi, som rovfuglen, et skarp og årvåkent blikk for mulig ROVFUGL.

Når det er rovfugl i lufta roper vi et hardt og kontant ”ROVFUGL !!!”

Vi bruker stort sett alltid rovfuglbegrepet som inngangsbegrep, selvfølgelig for å vekke de andres oppmerksomhet mot fuglen. Å spotte en rovfugle på lang avstand klarer selv den minst erfarne ornitolog, men når vi skal i gang å artsbestemme dyret, det er da gutter skilles fra menn, noviser fra proffer, jenter fra gutter osv.

Rovfuglene er mytebefengte, ikke rart at vi får et spesielt forhold til den stilige, litt arrogante, og maskuline vandrefalk for eksempel, eller The Peregrine Falcon som den heter på engelsk.

Alle menn ( i hvertfall fugletittere) ønsker å bli assosiert med en rovfugl av passende kaliber; Kongeørn, Keiserørn, Havørn, Fjellvåk, Jaktfalk, Fiskeørn, Vandrefalk. Ørner og falker står høyere enn for eksempel hauker; spurvehauk, hønsehauk. Dere skjønner jo at det er mye kulere å bli kalt Hubro eller slagugle, fremfor å bli kalt gapatrost, lille spurven min, måke, kråke eller burugle.

Dette her er viktig, dere kan jo skjønne at jeg ble helt satt ut når Liv kalte meg for DUE. Det er en stund siden nå, nå har hun funnet et mye mer passende navn.

Høstopplevelser
Du føler deg rik på livet når du er hobby-ornitolog. Det å stå ute på Mølen-odden slik jeg gjorde sist lørdag sammen med Gjertrudsfuglen (svartspetten) min er herlig. Hun går med blikket nedover, mens hun nynner, ser etter pene småsteiner og jeg går med blikket utover havet og inn i bushen, og ser etter spennende arter. Sist lørdag gikk jeg faktisk inn en ny art, vi ruslet ned mot bukta, og plutselig ser jeg en liten torpedoformet svart og hvit fugl, med et papegøyaktig nebb som flyr lynraskt over bukta. Lundefugl! -vi går litt til og ser at det mysser av alkekonger, kjempeartig. Begge artene hører jo til ute på fuglefjellene fra norvestlandet og nordover.

Eller når jeg tok med meg begge ungene og Gjertrudsfuglen (Gjertrud er for øvrig litt stolt av at jeg som er fuglemann har funnet meg en dame med skikkelig fuglenavn. Hun kan være glad hun ikke bor i Sverige, der kalles svartspetten for ”spillkråka” eller ”Bærsjekråka” som det blir på norsk.   

Som sagt, livet er fint når du opplever slike store øyeblikk som når jeg den 30. mai 2004 tok med meg begge ungene og Gjertrudsfuglen og kjørte ut på Mølen. Klokka var ca. 22.00, Solen sto lavt, det luktet begynnende Hegg, åker, råtten tang fra stranden, det var litt småfuktig i gresset og det var helt vindstille. Så hører du at en nattergal synger lengst ute på odden, vi rusler utover, lyden blir sterkere, vi hører to-tre til, de omtrent kappsynger, de venter litt på hverandre og etter en stund klarer vi å lokalisere hele 6 syngende hanner. Jeg klarer den bragden det er få hele familien til å stå helt stille for bare å lytte i opptill 5 minutter. Og for noen 5 minutter !!

Eller når du er 15 år og du ligger på ryggen ute på en blomstereng en junidag, og teller sangere og hører på Rosenfinken som sier: "Please to meet you – please to meet you"

Kan skape vennskap…
Fugletitting skaper også samhold og vennskap. Geir og undertegnende har en felles bekjent, før ville jeg nok kallet oss venner, han vil nok ha kallet oss for venner…men nå er vi altså bekjente. Han heter T. Schancke, han var enda rarere enn oss. I hvert fall så syntes vi at han var dødsrar, han var aldri med på annen moro – sånn som å ringe på dører og stikke av, drekke seg drita på stjålet hjemmebrent, spille fotball på sletta osv. Han var BARE opptatt av å se på og fotografere fugler, han ville ikke engang være med konkurransen i å se flest fuglearter, han ville heller ikke være med på ringmerking av fugler…

Neida, han likte seg ute i skogen helt alene, han hadde bygd seg ei lita fotohytte, en slags gapahuk med vegger og et bord og et lite hull i veggen til å presse fotolinsa ut gjennom. Her satt han timesvis alene, fotograferte søte, rare små fugler som fløy ut og inn av hans hjemmesnekrede fuglekasser. Han gjorde seg sine notater – og tenkte;  mens han sukket, ”åhh- dette er livet” Han var i sitt ungdoms nirvana, helt i ro, han fant sjelefred mens han bare var til og kontemplerte  over naturens viderverdigheter…

Helt til Geir og jeg vraltet inn i hans ryddige lille verden med vår kjipe humor. Det var en gang da vi viste at han ikke var der, måtte vi selvfølgelig plassere 2 butikk-innkjøpte hønseegg i hver av meisekassene hans og tegnet verdens rareste Schancketrost i loggboka hans. Han har i grunnen aldri tilgitt oss for dette respektløse angrep på hans egenart og identitet.

I dag er Schancke en høyt respektert journalist og fotograf i Jakt og fiske, mens Geirfuglen har funnet sitt idealsted i drosjenæringen og jeg jobber jo i KS…..

Stort sett er fuglefolk både snåle, hyggelige og greie folk, mange av oss er også ganske barnslige. Blinderbiologene feks. var skikkelig barnslige. Jeg ble nok oppfattet som litt barnslig og litt rar da jeg sto til konfirmasjon… Geirfuglen og undertegnende kjøpte hvert sitt teleskop og et ishockeyspill for konf-penga.

Fra jeg kjøpte mitt første teleskop for konfirmasjonspengene tidlig på 80-tallet, har moderne teknologi gjort det samme for fugletitterne, som moderne teknologi har gjort for porno-industrien; mao. gjort det lettere å se mye av det man vil se og mer av det man vil se, kjappere enn man før rakk over.

Alle fuglefolk følger i dag med på www.fugler.net   her kan alle legge inn tips og vink på bra observasjonssteder, og ikke minst tipse hverandre om hvor det nylig er sett diverse bomber. Sist lørdag på mølen, møtte jeg en far og en datter som hadde lest at det befant seg en gråstrupedykker på mølen. 

I mai dro Geir og undertegnende opp til Gjønnesvannet i Kvelde for å se den kritthvite og flotte silkehegren, nettopp etter tips fra den web-siden.

Nå er det senhøst, det har blitt november og det meste av fugletrekket er over for denne gang, noen få slengere sitter ute i krattet på utsiden her og vegrer seg litt, de har flydd trygt fra innlandet, fulgt raet, nedover vestfold, over til jomfruland…her furasjerer fuglene, de venter på ideelle vindforhold og den lille indre stemmen, eller det innebygde kompasset som forteller  fuglene hvilken vei de skal fly for å komme over til Skagen, til Grenen, til kontinentet og mer gjestmilde landområder. For å redusere risikoen ved å fly over nordsjøen, eller kattegatt, venter de…på at de blir mange nok…

 

 

ÉN KUNNSKAP ELLER FLERE ?
Kronikk av Thomas Hylland Eriksen, Aftenposten 10. november 2006
Les også Eivind Røssak; "Forstemmende fra Elster". Aftenposten 7/11-06
Les også Jorunn Økland; "Norge et stammesamfunn". Aftenposten 7/11-06
Les også Jons Elsters kronikk; "Mye høflighet lite kvalitet". Aftenposten 2/11-06

Finnes det bare én gyldig form for kunnskap eller flere? Hvis du og jeg har forskjellige meninger om samme fenomen, må det da være slik at en av oss tar feil? Og går det an å si at én bestemt beskrivelse av et saksforhold, for eksempel en historisk hendelse, er den eneste fyldestgjørende?

Ikke gått ut på dato.
Det var Jon Elsters utfall mot Holberg-prisen i Aftenpostens kronikk 2. november som minnet meg om at spørsmål av denne typen på ingen måte er gått ut på dato. Elster gir en rekke filosofer og tenkere det glatte lag, og plasserer årets prisvinner, den israelske sosiologen Shmuel N. Eisenstadt, på forskningens B-lag. Ham om det. Jeg har for min del fått mye ut av å lese Eisenstadt, ikke minst hans kulturhistoriske arbeider om det moderne, der det betones at det finnes mange ulike moderniteter og ikke bare én.

Ikke noe nytt fra Elster.
Kanskje er det Eisenstadts pluralisme som er vanskelig å svelge for Elster, det er vanskelig å si. Når det gjelder "franske obskurantister" som Kristeva og Derrida, er det Elsters syn at de er tåkefyrster og sjarlataner.

Dette er ikke nye synspunkter, hverken fra Elster eller andre som tilhører samme kunnskapstradisjon. For dem er det et vesentlig mål for både filosofi og vitenskap å oppnå størst mulig presisjon, logisk konsistens og entydighet.

Enkel og klar argumentasjon.
En slik holdning gjør det mulig å etablere en bestemt form for kunnskap, nemlig den analytiske som vi gjerne forbinder med naturvitenskapen. Posisjonen føres ofte tilbake til middelalderfilosofen William av Occam og hans "barberblad" ("Occam's Razor"), som går ut på at man skal skjære inn til beinet når man fremsetter en argumentasjon, for å gjøre den så enkel og klar som overhodet mulig.

Denne posisjonen har vært og er verdifull, men det er ikke alt den kan si noe om. Hvis man for eksempel er interessert i å se nærmere på språkets produktive kraft, altså språkets evne til å forme vårt bilde av virkeligheten, kommer Occams barberblad til kort. På dette området har tenkere som Kristeva og Derrida gitt mye til dem av oss som, til forskjell fra Elster, ikke slutter å lese når deres navn blir nevnt.

Det kan være så enkelt som at hvis jeg sier "Det er skikkelig høstvær i dag", betyr det noe annet enn om jeg sier "Det er et forferdelig vær der ute", selv om saksforholdet (vind, regn og grå himmel) er identisk i begge tilfeller.

Historie er fortolkning.
Ikke bare ordvalg, men også valg av prioriteringer og metoder er med på å bestemme hva forskere oppdager. I fortolkende fag som historie er dette kanskje særlig tydelig. (Nå avskrev Elster riktignok historie som vitenskap allerede tidlig på 1980-tallet, men skitt la gå.) For bare et par uker siden ble Halvor Finess Tretvoll og jeg beskyldt for å være relativister fordi vi hadde skrevet, i vår bok "Kosmopolitikk", at historien fortoner seg annerledes sett fra New Delhi enn fra London.

Et slikt syn er ikke relativistisk, men aksepterer at flere beskrivelser kan være sanne. Selv Eric Hobsbawms imponerende verdenshistorie bærer preg av å være skrevet i England. Selvfølgelig blir både personen Napoleon og slaget ved Waterloo behandlet ulikt i franske og engelske historiebøker, med det resultat at Napoleon vurderes ulikt i de to landene. Farlig? Relativistisk? Nei, det er slik verden er, og vi klarer å forstå hverandre likevel.

Det eksisterer en faktisk pluralisme i både vitenskap og filosofi. Noen søker tallfesting, andre foretrekker fortolkning, andre igjen prøver seg på en kombinasjon.

Lett parodisk forskning.
Likevel finnes det enkelte som insisterer på at den type kunnskap de har investert sitt profesjonelle liv i, er den eneste sanne. Når de i sitt overmot prøver å anvende sine metoder på felter hvor andre metoder ville ha vært bedre, blir resultatet lett parodisk. Et ferskt eksempel er en artikkel av biologen Iver Mysterud m.fl. om gaveutveksling blant studenter.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd den var ment som en parodi. Artikkelen, publisert i nettidsskriftet Evolutionary Psychology, er basert på en spørreundersøkelse blant femti studenter, og konkluderer bl.a. med at folk stort sett gir flest gaver til sine nære biologiske slektninger. Forklaringen skal ha å gjøre med darwinistisk utvelgelse (vi er programmert til å støtte dem vi deler flest gener med).

Verdiløse data.
Et stort problem med denne typen forskning er at alternative forklaringer aldri vurderes seriøst, ettersom forskerne på forhånd er sikre på at deres versjon av darwinismen gir alle svar. Dermed blir også datainnsamlingen i siste instans verdiløs, ettersom dataene ukritisk tolkes inn i den enkle forklaringsmodellen. Intellektuelt sett er denne forskningen i beste fall på nivå med middelalderfilosofiens gudsbevis.

Mangelfull forståelse.
Apropos gudsbevis: Biologen Richard Dawkins utga nylig en bok som lenge hadde arbeidstittelen "The Root of all Evil". Nå er boken ute, under tittelen "The God Delusion" ("Gudsbedraget"), og biologens kritikk av religion er basert på en mildt sagt mangelfull forståelse av hva religion er. Dawkins baserer seg på rene karikaturer av religion. Selvfølgelig finner han eksempler som bekrefter hans syn, men det finnes eksempler på alt. For ham er all religion fundamentalisme, og gudsbegrepet han angriper er av den aller enkleste og mest vulgære typen.

Dawkins ser dessuten ut til å tro, på ramme alvor, at religion i seg selv er årsaken til fundamentalisme og terrorisme. Han burde kanskje ha lest en historiebok før han skrev sin egen. I Dawkins' verden fremstår all religion som barnslig, forvirret og fanatisk, omtrent slik kompakte franske tekster, med mange ordspill og uten to streker under svaret, fremstår som uforståelige og derfor meningsløse i Elsters verden.

To typer spill.
Det finnes minst to typer intellektuelle "spill" i den akademiske verden. Det ene spillet søker enkelhet og klarhet; det andre søker nyanserikdom og kompleksitet. Innenfor det analytiske spillet finnes det sanne svar på alle spørsmål det kan forskes på, fortrinnsvis ett svar pr. spørsmål.

Innenfor det fortolkende spillet kan det finnes mange svar. Hvilke spørsmål som stilles kan være viktigere enn hvilke svar som gis, og hvordan man sier det er like viktig som hva man sier.

Si det som det er.
Dermed er vi fremme ved den aktuelle debatten om hvem som er nordmann. Som eksemplene ovenfor - Elster, Dawkins, de ivrige "evolusjonspsykologene" - antyder, er det mange som ønsker seg enkelhet og entydighet for tiden. Her er det et mønster ved at Språkrådet og Sylfest Lomheim for tiden målbærer den samme drømmen om å kunne si det som det er én gang for alle.

Problemet med å skulle gi en "objektiv" definisjon av norsk identitet, er enkelt. Den defineres, som alle vet, innenfra . Det er altså vi som bor i dette landet som bestemmer hvem og hva som skal regnes som norsk. Og da sier det seg selv at spørsmålet ikke kan ha ett svar. Påstanden om at ingen pakistaner kan bli norsk er selvfølgelig en ideologisk påstand, et partsinnlegg.

Språkrådets påberopelse av objektivitet er like naiv som Elsters totale avvisning av tenkere han skryter av at han ikke orker å lese om, for ikke å snakke om Dawkins' fire hundre sider lange bevis på at han ikke er i nærheten av å skjønne hva religion er.

Trangen etter entydighet.
Hva skyldes denne trangen etter entydighet og faste grenser? Kanskje etterspørselen etter enkle svar på kompliserte spørsmål har vokst proporsjonalt med omgivelsenes tiltagende kompleksitet? I det liberale etablissement er det bare marginalt bedre å bli betraktet som relativist enn som fundamentalist.

Spørsmålet er hvem som er de egentlige liberalerne her - de som aksepterer at vi mennesker er forskjellige, men må finne måter å leve sammen på (og som dermed blir beskyldt for ryggesløs relativisme), eller de som skråsikkert leverer svar som antas å være gyldige for alle.

 

Fundamentalisme handler nemlig ikke om hvilke meninger man har, men hvordan man har dem.

Tanger 2. - 3. oktober 06

Vi sjekket ut fra det katolske og rimelig rolige Spania og havnet i en helt annen verden. Tanger var en gang "grand" i mange betydninger av ordet, men nå fremsto vel byen mer som en falmet diamant. Les; "Echoes of sin city" her. Eirik og Ida så ut som om de nettopp hadde landet på månen når vi gikk rundt i Medinaen i Tanger...

 

Ok, vi får ta det fra begynnelsen. Reiste fra bella Nerja, du skjønne, vakre i 10-tiden. Vi feide nedover motorveien til Algeciras. Vi parkerte bilen i P-huset på brygga, og valgte å kjøpe billetter med hurtigferga; 72 pr. voksen t/r og 44 for barna. Til vår (store !) overraskelse var klokka to timer tidligere enn i Spania, vi kom i praksis frem en halvtime før vi dro fra Algeciras. Vi var sef. oppmerksomme på at folka skulle være pågående "på den andre siden", vi hadde jo lest vår "lonely planet"...Dessuten hadde jeg mitt besøk i Tanger for 18 år siden rimelig friskt i minne. Ok; albuene ble spisset, nevene knyttet, skuldrene hevet, vi forberedte oss på å si; "non", "no!", ", "la" "no thank you" - vi gjorde oss med andre ord klar for landgang i Spanias bakgård.

 

Men, det viste seg altså ikke være så ille som det en gang var, dessuten har jo både Gjertrud og undertegnende vært ute en varm dag før. Eirik og Ida opplevde nok likevel "Grand Soco" og "Petit Soco" med både forbauselse, en smule ubehag og stor fascinasjon.

 

Hotel Continental var vår oase i denne for oss absurde by. Hotellet skal være Tangers eldste (fra 1865?) mange andre "storheter" (i tillegg til oss) har tilbrakt tid her. Hotellet må oppleves - men se gjerne på bildene under. Prisen avtalte vi på forhånd; 61 euro. Det går for øvrig 10 dirham på euroen. Jeg regner med at det var her Ari Behn drakk sin te under research til "Bakgård". Han tråkket etter sigende i eksentrikeren Paul Bowles fotspor her i "Tangier"..., "Beat"-gutta med A. Ginsberg i spissen søkte også tilflukt her...(billig dop ++)

 

Etter en liten siesta på hotellet, gikk vi ut i byen igjen, gjennom gamlebyen og inn i den internasjonale delen av byen - ut i Boulevard Pasteur. Boulevarden lå bortenfor Place de France, vi var enig om at litt fransk/marrokansk atmosfære ikke var det verste nå, etter opplevelsen i medinaen tidligere på dagen. Vi drakk mint-te og spiste en liten snack. Middagen skulle vise seg å bli en højdare; da vi valgte å følge hotellets tips mht Rest. Hamadi i Rue de Kasbah. I restuaranten var det kun et annet par da vi ankom. Veggene var dekket av røde og gule tepper, dette var også en av de få stedene en kunne kjøpe alkohol. Hovmesteren anbefalte rosèvin fra Fez, maten besto av 5 retter; cous cous med kylling og kål, lam med svisker, grillspyd av lam og okse og salat. Alt viste seg å være suuuperzzznadder; og idet servitøren entret rommet med rettene satte 5 karer i gang et forykkende spill ("trekantede gitarer", "langeleik", fløyter og geiteskinns-trommer). Vi var helt overgitt, maten, vineen n, musikken og atmosfæren satte oss i relaxed modus. Det ble en perfekt slutt på kvelden, om ennå ikke en skikkelig slutt på oppholdet her i Tanger...

Trøtte, sløve og mette på både den ene og andre måten sovnet tilbake på hotellet...nå var det bare å sove, trodde vi...Men altså, i 03.00-tiden satte galskapen i gang. Først ble vi vekket av en hyperaktiv trommeslager som tråkket rundt i smugene, mens han hamret i vei på trommen sin...det pågikk i ca. 15-20 minutter. Etter det ble det ropt "Gud er stor" / "Allah akbar" fra minst to moskeer i nærheten, dette holdt på i noen minutter, det var mørkt - og lokalbefolkningen ble minnet om å spise før soloppgang (ramadan). Det tok omsider slutt, vi pustet ut og sovnet inn igjen...Frokost og deretter ferge tilbake til Spania.

 

Er det noe rart at noen og enhver blir "gal" og akseltert...?  

Onsdag 27. september:

Reisedager...slike dager er alltid slit. Dersom du i tillegg reiser med Ryanair med flybytter underveis, blir du rimelig lam i huet etterhvert. Som vi har lært fra tidligere turer med "the low fare airlines"; så "bragger" dem med at dem kommer frem til destinasjonene 15-20 minutter før schedule, og det var jo greit.

 

Lunsjen ble inntatt på George Hotell i Bishops Stortford (england). Undertegnende bestilte mixed grilled, den var god helt til jeg fikk levern (uææhh!) på tunga; DA ble det stopp for denne karen. Om byens mest kjente: Cecil Rhodes, the founder of Rhodesia, later to become Zimbabwe, was the 7th child of the vicar of St. Michael's Church in Bishops Stortford, born in 1853 he lived at Netteswell House which now houses the Rhodes Memorial Museum.

 

Ok - vi landet i Granada ved 22-tiden, hentet ut bilen og kjørte inn til sentrum av Granada. Hotellet vårt "Hostal Atenas" lå i en av de store gatene; Gran Via. Ungene var trøtte og syntes det var greit at vi to voksne tok en liten tur ut for liten tapa. Vi fant Bar Marrakesh, spiste litt natt-tapas og gikk deretter til sengs.

 

Torsdag 28. september:

Byen lokket !  Alle fire hadde sovet godt og var klare for byvandring. Granada og Alhambra lå der og fristet. Gjertrud og undertegnende følte ganske kjapt at vi likte byen, atmosfæren og folka (sef. også mye turister). Vi hadde jo egentlig avskrevet Alhambra (internettsidene fortalte oss at alt var utsolgt!), men etter en liten tur til turistinformasjonen fikk vi den gledelige nyheten om at "jo, her det masse ledige inngangsbilletter fra kl. 15.30. 

Vi ruslet rundt i Albaicin og Sacromonte; lunsjet øverst i byen og spankulerte nedover mot Gran Via igjen for en liten siesta på hotellet i 14-tiden. Vi tok en taxi opp til inngangen og lot oss lede innover i Maurerenes siste skanse i Europa. Vi så "alt", fra "Palacio de los Nazrines", "Jardin de la Generalife" og "Alcaba". Det største inntrykket gjorde nok detaljrikdommen, matematiske-symmetriske mønstre over alt. Utskjæringer, fresker og fliser - alt sto i forhold til alt. Det ble for øvrig tyrkisk Døner Kebab i sentrum.

 

Vi fikk høre om liten flamencobar i Albaicin; som vi sef. måtte sjekke ut. Ungene valgte å bli igjenpå rommet - mette og tilfredse etter en lang dag (for dem). Gjertrud og undertegnende fant frem til baren; "Huerto del loro", og jommen fikk vi show! En trang liten hule, omtrent 30 personer hadde benket seg, da vi ankom i 22-tiden. Arrangøren (en hyggelig senor) mente tydeligvis at vi fortjente en real plass - helt foran. Han geleidet oss inn til den spartanske scenen. Rett etter kom trioen; 2 damer og en gitarist. Det hele begynte med dyp og melkonsk "cancion", fortsatte raskt med glitrende gitarspill, fengslende og rytmiske "klapp-klapp" / skoklakking og "varm-rød" dans.

 

Vi var enige om at at vi hadde hatt en skikkelig god "Gitano"-kveld. 

Gruppa opptrådde nylig i Moss, og fra Moss Avis kan man lese:
"Gruppa bød på musikk med røtter i den guatemalanske maya-kulturen. De fire musikerne Ranferí Aguilar, Carlos Chaclan, Lenin Fernandez og Ennio Ramazzini bruker blant annet gamle maya-instrumenter som er rekonstruert etter funn i arkeologiske utgravninger, og tryllet frem spennende, og for mange kanskje uvante, rytmer, toner og melodier.
El Hacedor de la lluvia og frontfiguren Ranferí Aguilar, er godt kjente i Guatemala. Konserten de holdt i Moss går var den første de noen sinne har holdt i Europa. Frontfigur Aguilar vant tidligere i år «Aplauzo»-prisen. Den fikk han for å være den beste utøvende kunstneren i Guatemala. Tidligere har han også vunnet Mayaenes regnbuepris for å ha utgitt den beste guatemalanske folkemusikkplaten".

Konserten ble arrangert som støttekonsert for arbeidet i Clinica Noruega i Panabaj i Guatemala. Klinikken ble åpnet av May-Britt Darefjell, Eva Djuve (mora mi), Wenche Helmers og Anita Borg etter et katastrofalt jordskred i fjor høst. Initiativet til nødhjelpen kom etter at Guatemala-kjenner og kunster Hanne Lunder fikk bekymrede meldinger fra katastrofeområdet. Klinikken satte i gang krisearbeid 1 måned før de store hjelpeorganisasjonene klarte å somle seg frem. Ønsker du å bidra med kroner til hjelpearbeidet - benytt denne kontoen: Hjelpearbeid i Guatemala 1082.47.19131. Les også mer om mutterns tur et annet sted på min blogg.

Skåtøy: