Steinar

Pusteøvelse

Sat, 16 Dec 2006 10:07:02 GMT

PUSTEØVELSE

Hvis du kommerlangt nok ut

får du se solen bare som en gnist

i et sluknende bål

hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut

får du se hele Melkeveiens hjul

rulle bort på veier av natt

hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut

får du se Universet selv,

alle lysår-milliardenes summer av tid,

bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt

som juninattens stjerne

hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut

er du bare ved begynnelsen

- til deg selv.

Rolf Jacobsen

Politikere utgått på dato

Mon, 20 Nov 2006 17:56:46 GMT

Politikere utgått på dato

Aftenpostens Ole Mathismoen 20/11-06

Riktig observert, standarden på det representative system er labert. "Politikeren" er død. Jeg tror ikke våre politikere er blant de mest skamløse. Våre folkevalgte skiller seg nok ut en smule...men ikke nevneverdig. Det har rett og slett blitt helt greit å bryte politiske løfter. Hvem kan respektere "politikeren"? Les utdrag under, fra møtet i Nairobi hvor miljøvernministre hadde møte for å drøfte tiltak for miljøet.

KLIMAKRISE. Det brenner i Oslo sentrum. Et titall bygninger står i lys lue. Panikken brer seg. Stortinget og Regjeringen kommer sammen for å bli enige om mottiltak, men de blir bare enige om å møtes neste dag for å drøfte videre.

NESTE ØVELSE: Gå på biblioteket eller i bokhandelen, søk på Internett eller les en avis om klimaendringer og økt drivhuseffekt. Forskerne observerer og varsler dramatiske konsekvenser. I 2006 er en rekke nye konsekvenser observert og bevist. Isen i Arktis smelter, mer tørke, endret nedbørsmønster i Afrika med lengre og hyppigere tørkeperioder, sukkertaren langs norskekysten forsvinner . . .

Sees neste år.
170 land samles så i Nairobi for å drøfte mottiltak. 100 miljøministre beskriver situasjonen som alvorlig, flere sier det er den mest alvorlige trussel menneskeheten noensinne har stått overfor. Folk flest fra alle verdens hjørner krever handling.

I to uker drøftes det. Men det eneste de 170 landene blir enige om er å møtes igjen neste år for å diskutere videre. Men de skal møtes for å bli enige om det må alle love, inkludert Norge, at dette ikke betyr at man neste år skal forsøke å bli enige om konkrete tiltak for å kutte utslippene. (PS Forskerne sier utslippene må kuttes straks og mye.) De må også love at ingen skal be verdens u-land, inkludert Kina og Saudi-Arabia, om å bidra med annet enn å betale egne flybilletter til Bali-møtet 2007.

Juvelen på jord.
Hva sier så ministrene på sine briefinger etter dette: "Det er til å leve med, vi må jobbe hardt videre. Prosessen brøt i hvert fall ikke sammen. Det er håp."

De burde skamme seg. Og hverken ministrene eller statslederne deres blir vel stilt for retten for dette på denne siden av livet.

Hundretusener av gnuer, sebraer, antiloper og giraffer bølger foran meg over slettene i Masai Mara. Afrikas store dyreskatt. Denne juvelen på jord. Dette vanvittige synet av hordene som hvert år trekker fra Serengetis sletter nordover for å finne grønt gress. Dundringen i bakken. Vrinskene og luktene. Naturreservatet står på UNESCOs verdensarvliste. Titusener dyr døde i fjorårets tørke. Nå har forskerne varslet at ved neste langvarige tørke, kan 80 prosent av gnuene og sebraene dø. Skjer det, vil bestandene aldri klare å ta seg opp igjen. Småtørker fikser de, men klimaendringene som nå kan ramme Afrika, takler de ikke. Kenyas turistnæring skjelver.

Dette er bare ett nærliggende eksempel på hva vi mennesker driver med for tiden.

Skylde på systemet?
Jeg har nevnt det surrealistiske og absurde med klimaprosessen mange ganger de siste ukene, og skal ikke gjenta mer. Men én ting sliter jeg med å forstå: Dersom alle disse politikerne, kvinner og menn, gamle og unge - enten de er fra diktaturer eller demokratier, fra Canada eller Bangladesh - mener det de selv sier, så hvorfor gjør de i realiteten nesten ingenting? Det er vrient å opprettholde respekten for dem. Er egentlig politikere som problemløsere for så store utfordringer gått ut på dato? Eller er det bare systemets skyld - dette FN-systemet der alle skal være enige?

Men la oss ikke fortvile helt. Det skjer nemlig mye - dog utenfor politikernes arena. Forskerne forsker og forteller hver dag om ny utvikling. Folk flest snakker sammen. De reagerer. Tenker. Næringslivet verden rundt ser mulighetene, ser at energieffektivisering betyr både mindre utgifter og mindre utslipp. De handler CO2-kvoter over en lav sko, tilpasser seg en ny verden de vet må komme. De forsker på ny teknologi. Føre-var er nemlig profitt. Og selv om den politiske prosessen stopper opp, er det faktisk enkelte politikere som forstår ansvaret og vil handle. Og som Kofi Annan sa i sin tale forrige uke: Påvirk klimapolitikken ved å bruke stemmeseddelen. Den muligheten gjør inntrykk, i hvert fall på noen.

Les resten av artikkelen her

En natt i Tanger

Fri, 17 Nov 2006 22:10:54 GMT

Hotel Continental, Tanger

Beat-guttas transittsted i Marokko

(...og ari behns skrivestue fra "bakgård")

KLIKK HER

Du starter ved å klikke èn gang midt i det "svarte" feltet

når teksten er ferdigrullet klikker du èn gang midt i det "svarte"

NB! Sett på lyd.

Fugletitting

Sat, 11 Nov 2006 08:12:07 GMT

FUGLETITTING
Et kåseri , som jeg skrev 6/11-06 (og leste opp for kolleger dagen etter) i anledning et arbeidsseminar på fugletitterøya Jomfruland. Kåseriet er sef. ikke "sann", noen friheter har jeg da ta meg...

Jeg var en ivrig leser av MAD fra jeg var 12-15/16 år. I følge tegneserien MAD er fugletitting en av de mest nerdete hobbyene man kan ha. Tegningen av denne fugletitteren var ganske bisarr; lang, tynn og hengslete ung mann, feltjakke, med diverse påsydde emblemer (med små rare fugler på, logoer for en eller annen fuglestasjon), kort og litt uflidd hår, uren hud, en liten kneis i nakken, slik at blikket ble vendt opp og frem – det kunne jo være at det dukket opp en spennende fugl i horisonten.

Vi kan godt si at MAD hjalp meg med å se min rare hobby litt utenfra.

Mølen et fugleeldorado
Som dere sikkert vet er Mølen et eldorado for en fugletitter, verdt å merke under høsttrekket – Mølen er jo en del av den store endemorenen fra siste istid. Endemorenen går fra Halden, under Oslofjorden, opp ved Horten, ned og ut gjennom Vestfold og ut i Brunlanes hvor den materialiserer seg i de store opphopningene av rullestein på Mølen, dukker ned i havet og kommer opp igjen her i den lange smale øya Jomfruland.

Fugletrekket følger altså den ryggen, og det var gjennom venner i Larvik at jeg for alvor i tolvårsalderen fikk øynene opp for at fugl ikke bare dreier seg om; stor eller liten, måke, kråke, skjære og spurv – svart eller hvit. Men at det faktisk hekker ca. 240 forskjellige arter i Norge; Boltit, Hvitryggspett, Kjernebiter, Hauksanger, Vendehals for å nevne noen…

Da vil jeg introdusere dere for kameraten min Geir. Han var (og er vel fortsatt) den jeg har vært mest på fugletitteturer sammen med. Han var litt som Geirfuglen; stor og tung, litt klumpete, kunne ikke fly, mao. litt treg, noen sa den var lat, fant derfor ikke mat…og døde ut for et par 100-år siden. Geir, kameraten min lever, men for øvrig ganske lik…(neida)

Jeg og Geir fant fort ut at Mølen var stedet for oss fugletittere. Fra vi var 12 til 18, 19 var vi tidlige ute på Mølen, Ilene i Tønsbergkilen, Store Færder ute i fjorden eller her på Jomfruland. Vi syklet, ble kjørt av morgentrette foreldre, kjørte moped når vi var gamle nok – og etter hvert kjørte vi egen bil…

Det å stå på standplassen på Mølen en skarp oktobermorgen, 2-3 plussgrader, høyttrykk, skyfritt og med tuben på stativ og kikkerten rundt halsen er fantastisk givende for en fugletitter. Der står vi, kanskje 2-3 andre og kneiser i nakken, kikker, speider, ”prater fugl”, Hver prikk på horisonten blir vurdert og analysert, kan det være en Buteo species mon tro ?? (mao. en foreløpig ikke-identifisert våk), men, som regel var det bare en kråke som fløy litt våkete.

Vi noterer og registrerer, teller og krysser av; antall og arter. Høyt oppe flyr rødvingetrostene utover neset, vi hører dem i det de sier ”SRIII” – vi hører bjørkefinkene som ”KVÆÆÆER”, men det vi alle er opptatt av er BOMBENE.

Blant de vanligste spørsmålene fugletittere i mellom er;
"Har det vært noen bomber i det siste” ?. Et annet er ”hvor mange arter har du gått inn”? Det siste spørsmålet er det egentlig ingen som spør om etter at en har blitt voksen, det er omtrent som å spørre en same om hvor mange rein han har – eller spørre en hvor høy lønn han har.

Blant fuglefolk VET vi hvem som har sett mange arter, vi vet også hvem som virkelig har sett og hvem som påstår å ha sett. Som dere sikkert skjønner har miljøet et eget sett av uskrevne lover, et hierarki som skaper tilhørighet og identitet.

FugleMiljøet i Vestfold har alltid vært stort; På 70-tallet var det Larviksmiljøet som utgjorde stjernelaget, mange av de gutta drev ringmerkingsvirksomhet på Svenner. På 80-tallet var det Mølenmiljøet som drev størst og best, her var det mange ”proffer”. Paradoksalt nok var det masse Sandefjordskarer som drev stasjonen og ringmerkingen. Det var journalister, lærere, politifolk, sykepleiere…Disse karene var mest opptatt av hegne om sitt lille miljø, de var definitivt ikke spesielt opptatt av å tenke ettervekst og rekruttering. Det skjønte Geir og undertegnende ganske tidlig, vi fant oss derfor til rette på Store Færder, som etter hvert ble øya i våre hjerter. Ja, selv når ungdomskåtheten begynte å herje i oss, valgte vi interessant nok å tilbringe helgene og fridager på Færder, HELT uten jenter.

Apropos jenter og fugler...
En gang midt på 80-tallet, i april, valgte jeg å forlenge helgen med et par dager (det var nemlig lovet ypperlig trekkvær, dvs. svak sørvest kombinert med tåke. Da ringte selveste Andreas Lunnan fra NRKs morgensending og avtale et intervju med meg. Intervjuet skulle gå på direkten. Avtalen var at vi skulle snakke fugl, trekk, hvor mange som var blitt ringmerket, variasjonen i antall arter osv. Men det viste seg at selv A. Lunnan var preget av nysgjerrigheten om det annet kjønn, det eneste gubben var interessert i var som sagt; jenter i fugletittermiljøet, om vi hadde noen der ute, hva vi måtte gjøre for å ”trekke” til oss jenter etc. Ikke rart at gubben ble tatt av luften etter hvert.

På Færder ble vi godt mottatt, ikke nødvendigvis med åpne armer, men heller med den største selvfølgelighet. Ungdommer som har lyst til å drive med fugl må vel få lov – Miljøet der ute besto hovedsakelig av akademikere; som for eksempel Blindernbiologer. Biologene rotet fælt, brødskalker, geitost, våte raggsokker, ølflasker med og uten innhold fløt rundt i hytta, etter krabbelystring lå det alltid krabbeklør og krabbeskjell og fløt – gjerne sammen med askebegere, potegullrester og øl-tilsølte kort fra Mattisrundene kvelden i forveien. Her i dette miljøet fant Geir og jeg oss vel til rette. Vi vi var blant artsfrender.

Alle fuglestasjoner har sin logofugl, Mølen har tårnseileren, – Færder har jordbæret, dvs Rødstrupe, som sin logo. Her på Jomfruland tror jeg de har pirolen som sitt. Både tårnseileren og jordbæret er jo sentrale fugler i den mølnske og færderske fauna…Hva Jomfruland prøver å si med sin Pirol, (en gul fugl med litt tropeaktig utseende som definitiv ikke hekker i nordeuropa) – vetes ikke. Men, jeg antar det dreier seg om å utgi seg for å være noe man strengt tatt ikke er…Pirol på Jomfruland – PHØØØ!! Snobberi sier jeg.

Mange av oss får grenseløse assosiasjoner av fugler…
Fra filmens verden har vi jo Alan Parkers ”Birdy”, eller Hitchocks ”The birds”, Tusten (Mattis) i Tarjej Vesaas ”Fuglane” , Leonard Cohens Bird on a wire, Norges nasjonalfugl Fossekallen, Alle fugler små, - lerka som jubler, HC-Andersens nattergal, gjøken som sa koko, fuglen føniks som brente opp vingene, det magiske ved at fuglene kan fly, leonardo da vincis vinger, og hvem er det egentlig som kommer med de små barna ? En albinopingvin på tv, gud som brer sine vinger, Den grådige måken, den kloke uglen, den lille spurven Piaf, Mossekråkene, The eagles, ishockeylaget the mighty ducks, fugle og fisk, bedre med 2 fugler i hånden enn 10 på taket, lerkefuglen Nora, stolt som en hane, kakler som ei høne, , fyre for kråka, hermegåsa,”Andøya”, fredsduer, gapatroster, for ikke å snakke om betydningen av ordet ”høne” i det varme lune rede, og om fuglen som har fløyet, danny og den fasanjakten, kalkun til høstakkefesten, full som ei alke, han var en skikkelig natteravn, ei snipemor…

Fuglene er overalt, men vet vi noe om dem…?
Jeg skal derfor nevne et par tre eksempler på forunderlige atferd hos disse fuglene som har tilhold rett rundt her:

Det er mange pene småfugler, kjempesøte små fuglekonger for eksempel, bare ca. 9 cm (norges minste fugl), et tynt bitte-lite nebb som de spiser små, små furulus med. Men hvor hannen er kjent for å være den største horebukken i fugleverden, han omgir seg med et stort hoff av søte små fuglekongedamer, som han til stadighet forlyster seg med. Han går gjøken en høy gang hva angår MORAL.

Svarthvit fluesnapper er også veldig pen, du ser den i hagen fra omtrent 17. mai. Den er dritssleip og lat, de gidder ikke å bygge egne reir, den sitter pent og pyntelig ute i hagen og synger de vakreste strofer mens den med et havesykt blikk begjærer en annens bolig. Et hull i treet eller en fuglekasse som en kjøttmeis eller blåmeis allerede er i full gang med innrede, gjerne hvor det allerede er lagt egg, og vips – så flyr den bort og jager blåmeisen på dør – og overtar hele boligen, den jævelen.

Varsleren, og den litt mindre slektningen Tornskaten, er begge to på størrelse med en stær, eller en litt småfeit trost. Den kan by på andre perversiteter, som du straks skal få høre… Begge hekker i buskvegetasjon, kratt og annen lav vegetasjon på sørøstlandet. De er født med et litt for stort og kraftig nebb i forhold til kroppsstørrelsen for øvrig.

Da er naturen så logisk oppbygd, for øvrig på samme måte som hos homo sapiens, at dersom du fra naturen side er utstyrt med et skikkelig prakteksempel av en eller annen art, så bruker en det, mest mulig, du sprer genene dine både hist og pist. Selvsagt?

Hva er det så Varsleren og Tornskaten gjør med det litt for overdimensjonerte nebbet sitt, jo de reker rundt i nabobushen, i nærliggende kratt og ”klipper” hodet av små søte fuglekonger og svarthvite fluesnappere og lignende. De avklippede hodene og underkroppene er for trofeer å regne, de blir spiddet på tornene og hengt opp til mørning, til stor tristesse for oss fugletittere og små søte fuglekonger.

Det er selvsagt andre fugler som opptar oss amatørornitologer mest. Da snakker jeg om luftas herskere og jegere, himmelens elegante lone wolf , Eurofighter, F-16, den franske Mirage. Vi snakker om Rovfugler. Rovfulger er og blir luftas sjefer!…Enten vi amatørornitologer er her, der, i bilen, på stranda med ungene, på tur med kjæresten, eller på arbeidsseminar med kolleger , har vi, som rovfuglen, et skarp og årvåkent blikk for mulig ROVFUGL.

Når det er rovfugl i lufta roper vi et hardt og kontant ”ROVFUGL !!!”

Vi bruker stort sett alltid rovfuglbegrepet som inngangsbegrep, selvfølgelig for å vekke de andres oppmerksomhet mot fuglen. Å spotte en rovfugle på lang avstand klarer selv den minst erfarne ornitolog, men når vi skal i gang å artsbestemme dyret, det er da gutter skilles fra menn, noviser fra proffer, jenter fra gutter osv.

Rovfuglene er mytebefengte, ikke rart at vi får et spesielt forhold til den stilige, litt arrogante, og maskuline vandrefalk for eksempel, eller The Peregrine Falcon som den heter på engelsk.

Alle menn ( i hvertfall fugletittere) ønsker å bli assosiert med en rovfugl av passende kaliber; Kongeørn, Keiserørn, Havørn, Fjellvåk, Jaktfalk, Fiskeørn, Vandrefalk. Ørner og falker står høyere enn for eksempel hauker; spurvehauk, hønsehauk. Dere skjønner jo at det er mye kulere å bli kalt Hubro eller slagugle, fremfor å bli kalt gapatrost, lille spurven min, måke, kråke eller burugle.

Dette her er viktig, dere kan jo skjønne at jeg ble helt satt ut når Liv kalte meg for DUE. Det er en stund siden nå, nå har hun funnet et mye mer passende navn.

Høstopplevelser
Du føler deg rik på livet når du er hobby-ornitolog. Det å stå ute på Mølen-odden slik jeg gjorde sist lørdag sammen med Gjertrudsfuglen (svartspetten) min er herlig. Hun går med blikket nedover, mens hun nynner, ser etter pene småsteiner og jeg går med blikket utover havet og inn i bushen, og ser etter spennende arter. Sist lørdag gikk jeg faktisk inn en ny art, vi ruslet ned mot bukta, og plutselig ser jeg en liten torpedoformet svart og hvit fugl, med et papegøyaktig nebb som flyr lynraskt over bukta. Lundefugl! -vi går litt til og ser at det mysser av alkekonger, kjempeartig. Begge artene hører jo til ute på fuglefjellene fra norvestlandet og nordover.

Eller når jeg tok med meg begge ungene og Gjertrudsfuglen (Gjertrud er for øvrig litt stolt av at jeg som er fuglemann har funnet meg en dame med skikkelig fuglenavn. Hun kan være glad hun ikke bor i Sverige, der kalles svartspetten for ”spillkråka” eller ”Bærsjekråka” som det blir på norsk.

Som sagt, livet er fint når du opplever slike store øyeblikk som når jeg den 30. mai 2004 tok med meg begge ungene og Gjertrudsfuglen og kjørte ut på Mølen. Klokka var ca. 22.00, Solen sto lavt, det luktet begynnende Hegg, åker, råtten tang fra stranden, det var litt småfuktig i gresset og det var helt vindstille. Så hører du at en nattergal synger lengst ute på odden, vi rusler utover, lyden blir sterkere, vi hører to-tre til, de omtrent kappsynger, de venter litt på hverandre og etter en stund klarer vi å lokalisere hele 6 syngende hanner. Jeg klarer den bragden det er få hele familien til å stå helt stille for bare å lytte i opptill 5 minutter. Og for noen 5 minutter !!

Eller når du er 15 år og du ligger på ryggen ute på en blomstereng en junidag, og teller sangere og hører på Rosenfinken som sier: "Please to meet you – please to meet you"

Kan skape vennskap…
Fugletitting skaper også samhold og vennskap. Geir og undertegnende har en felles bekjent, før ville jeg nok kallet oss venner, han vil nok ha kallet oss for venner…men nå er vi altså bekjente. Han heter T. Schancke, han var enda rarere enn oss. I hvert fall så syntes vi at han var dødsrar, han var aldri med på annen moro – sånn som å ringe på dører og stikke av, drekke seg drita på stjålet hjemmebrent, spille fotball på sletta osv. Han var BARE opptatt av å se på og fotografere fugler, han ville ikke engang være med konkurransen i å se flest fuglearter, han ville heller ikke være med på ringmerking av fugler…

Neida, han likte seg ute i skogen helt alene, han hadde bygd seg ei lita fotohytte, en slags gapahuk med vegger og et bord og et lite hull i veggen til å presse fotolinsa ut gjennom. Her satt han timesvis alene, fotograferte søte, rare små fugler som fløy ut og inn av hans hjemmesnekrede fuglekasser. Han gjorde seg sine notater – og tenkte; mens han sukket, ”åhh- dette er livet” Han var i sitt ungdoms nirvana, helt i ro, han fant sjelefred mens han bare var til og kontemplerte over naturens viderverdigheter…

Helt til Geir og jeg vraltet inn i hans ryddige lille verden med vår kjipe humor. Det var en gang da vi viste at han ikke var der, måtte vi selvfølgelig plassere 2 butikk-innkjøpte hønseegg i hver av meisekassene hans og tegnet verdens rareste Schancketrost i loggboka hans. Han har i grunnen aldri tilgitt oss for dette respektløse angrep på hans egenart og identitet.

I dag er Schancke en høyt respektert journalist og fotograf i Jakt og fiske, mens Geirfuglen har funnet sitt idealsted i drosjenæringen og jeg jobber jo i KS…..

Stort sett er fuglefolk både snåle, hyggelige og greie folk, mange av oss er også ganske barnslige. Blinderbiologene feks. var skikkelig barnslige. Jeg ble nok oppfattet som litt barnslig og litt rar da jeg sto til konfirmasjon… Geirfuglen og undertegnende kjøpte hvert sitt teleskop og et ishockeyspill for konf-penga.

Fra jeg kjøpte mitt første teleskop for konfirmasjonspengene tidlig på 80-tallet, har moderne teknologi gjort det samme for fugletitterne, som moderne teknologi har gjort for porno-industrien; mao. gjort det lettere å se mye av det man vil se og mer av det man vil se, kjappere enn man før rakk over.

Alle fuglefolk følger i dag med på www.fugler.net her kan alle legge inn tips og vink på bra observasjonssteder, og ikke minst tipse hverandre om hvor det nylig er sett diverse bomber. Sist lørdag på mølen, møtte jeg en far og en datter som hadde lest at det befant seg en gråstrupedykker på mølen.

I mai dro Geir og undertegnende opp til Gjønnesvannet i Kvelde for å se den kritthvite og flotte silkehegren, nettopp etter tips fra den web-siden.

Nå er det senhøst, det har blitt november og det meste av fugletrekket er over for denne gang, noen få slengere sitter ute i krattet på utsiden her og vegrer seg litt, de har flydd trygt fra innlandet, fulgt raet, nedover vestfold, over til jomfruland…her furasjerer fuglene, de venter på ideelle vindforhold og den lille indre stemmen, eller det innebygde kompasset som forteller fuglene hvilken vei de skal fly for å komme over til Skagen, til Grenen, til kontinentet og mer gjestmilde landområder. For å redusere risikoen ved å fly over nordsjøen, eller kattegatt, venter de…på at de blir mange nok…

Frykten for pluralismen...

Sat, 11 Nov 2006 08:09:10 GMT

ÉN KUNNSKAP ELLER FLERE ?
Kronikk av Thomas Hylland Eriksen, Aftenposten 10. november 2006
Les også Eivind Røssak; "Forstemmende fra Elster". Aftenposten 7/11-06
Les også Jorunn Økland; "Norge et stammesamfunn". Aftenposten 7/11-06
Les også Jons Elsters kronikk; "Mye høflighet lite kvalitet". Aftenposten 2/11-06

Finnes det bare én gyldig form for kunnskap eller flere? Hvis du og jeg har forskjellige meninger om samme fenomen, må det da være slik at en av oss tar feil? Og går det an å si at én bestemt beskrivelse av et saksforhold, for eksempel en historisk hendelse, er den eneste fyldestgjørende?

Ikke gått ut på dato.
Det var Jon Elsters utfall mot Holberg-prisen i Aftenpostens kronikk 2. november som minnet meg om at spørsmål av denne typen på ingen måte er gått ut på dato. Elster gir en rekke filosofer og tenkere det glatte lag, og plasserer årets prisvinner, den israelske sosiologen Shmuel N. Eisenstadt, på forskningens B-lag. Ham om det. Jeg har for min del fått mye ut av å lese Eisenstadt, ikke minst hans kulturhistoriske arbeider om det moderne, der det betones at det finnes mange ulike moderniteter og ikke bare én.

Ikke noe nytt fra Elster.
Kanskje er det Eisenstadts pluralisme som er vanskelig å svelge for Elster, det er vanskelig å si. Når det gjelder "franske obskurantister" som Kristeva og Derrida, er det Elsters syn at de er tåkefyrster og sjarlataner.

Dette er ikke nye synspunkter, hverken fra Elster eller andre som tilhører samme kunnskapstradisjon. For dem er det et vesentlig mål for både filosofi og vitenskap å oppnå størst mulig presisjon, logisk konsistens og entydighet.

Enkel og klar argumentasjon.
En slik holdning gjør det mulig å etablere en bestemt form for kunnskap, nemlig den analytiske som vi gjerne forbinder med naturvitenskapen. Posisjonen føres ofte tilbake til middelalderfilosofen William av Occam og hans "barberblad" ("Occam's Razor"), som går ut på at man skal skjære inn til beinet når man fremsetter en argumentasjon, for å gjøre den så enkel og klar som overhodet mulig.

Denne posisjonen har vært og er verdifull, men det er ikke alt den kan si noe om. Hvis man for eksempel er interessert i å se nærmere på språkets produktive kraft, altså språkets evne til å forme vårt bilde av virkeligheten, kommer Occams barberblad til kort. På dette området har tenkere som Kristeva og Derrida gitt mye til dem av oss som, til forskjell fra Elster, ikke slutter å lese når deres navn blir nevnt.

Det kan være så enkelt som at hvis jeg sier "Det er skikkelig høstvær i dag", betyr det noe annet enn om jeg sier "Det er et forferdelig vær der ute", selv om saksforholdet (vind, regn og grå himmel) er identisk i begge tilfeller.

Historie er fortolkning.
Ikke bare ordvalg, men også valg av prioriteringer og metoder er med på å bestemme hva forskere oppdager. I fortolkende fag som historie er dette kanskje særlig tydelig. (Nå avskrev Elster riktignok historie som vitenskap allerede tidlig på 1980-tallet, men skitt la gå.) For bare et par uker siden ble Halvor Finess Tretvoll og jeg beskyldt for å være relativister fordi vi hadde skrevet, i vår bok "Kosmopolitikk", at historien fortoner seg annerledes sett fra New Delhi enn fra London.

Et slikt syn er ikke relativistisk, men aksepterer at flere beskrivelser kan være sanne. Selv Eric Hobsbawms imponerende verdenshistorie bærer preg av å være skrevet i England. Selvfølgelig blir både personen Napoleon og slaget ved Waterloo behandlet ulikt i franske og engelske historiebøker, med det resultat at Napoleon vurderes ulikt i de to landene. Farlig? Relativistisk? Nei, det er slik verden er, og vi klarer å forstå hverandre likevel.

Det eksisterer en faktisk pluralisme i både vitenskap og filosofi. Noen søker tallfesting, andre foretrekker fortolkning, andre igjen prøver seg på en kombinasjon.

Lett parodisk forskning.
Likevel finnes det enkelte som insisterer på at den type kunnskap de har investert sitt profesjonelle liv i, er den eneste sanne. Når de i sitt overmot prøver å anvende sine metoder på felter hvor andre metoder ville ha vært bedre, blir resultatet lett parodisk. Et ferskt eksempel er en artikkel av biologen Iver Mysterud m.fl. om gaveutveksling blant studenter.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd den var ment som en parodi. Artikkelen, publisert i nettidsskriftet Evolutionary Psychology, er basert på en spørreundersøkelse blant femti studenter, og konkluderer bl.a. med at folk stort sett gir flest gaver til sine nære biologiske slektninger. Forklaringen skal ha å gjøre med darwinistisk utvelgelse (vi er programmert til å støtte dem vi deler flest gener med).

Verdiløse data.
Et stort problem med denne typen forskning er at alternative forklaringer aldri vurderes seriøst, ettersom forskerne på forhånd er sikre på at deres versjon av darwinismen gir alle svar. Dermed blir også datainnsamlingen i siste instans verdiløs, ettersom dataene ukritisk tolkes inn i den enkle forklaringsmodellen. Intellektuelt sett er denne forskningen i beste fall på nivå med middelalderfilosofiens gudsbevis.

Mangelfull forståelse.
Apropos gudsbevis: Biologen Richard Dawkins utga nylig en bok som lenge hadde arbeidstittelen "The Root of all Evil". Nå er boken ute, under tittelen "The God Delusion" ("Gudsbedraget"), og biologens kritikk av religion er basert på en mildt sagt mangelfull forståelse av hva religion er. Dawkins baserer seg på rene karikaturer av religion. Selvfølgelig finner han eksempler som bekrefter hans syn, men det finnes eksempler på alt. For ham er all religion fundamentalisme, og gudsbegrepet han angriper er av den aller enkleste og mest vulgære typen.

Dawkins ser dessuten ut til å tro, på ramme alvor, at religion i seg selv er årsaken til fundamentalisme og terrorisme. Han burde kanskje ha lest en historiebok før han skrev sin egen. I Dawkins' verden fremstår all religion som barnslig, forvirret og fanatisk, omtrent slik kompakte franske tekster, med mange ordspill og uten to streker under svaret, fremstår som uforståelige og derfor meningsløse i Elsters verden.

To typer spill.
Det finnes minst to typer intellektuelle "spill" i den akademiske verden. Det ene spillet søker enkelhet og klarhet; det andre søker nyanserikdom og kompleksitet. Innenfor det analytiske spillet finnes det sanne svar på alle spørsmål det kan forskes på, fortrinnsvis ett svar pr. spørsmål.

Innenfor det fortolkende spillet kan det finnes mange svar. Hvilke spørsmål som stilles kan være viktigere enn hvilke svar som gis, og hvordan man sier det er like viktig som hva man sier.

Si det som det er.
Dermed er vi fremme ved den aktuelle debatten om hvem som er nordmann. Som eksemplene ovenfor - Elster, Dawkins, de ivrige "evolusjonspsykologene" - antyder, er det mange som ønsker seg enkelhet og entydighet for tiden. Her er det et mønster ved at Språkrådet og Sylfest Lomheim for tiden målbærer den samme drømmen om å kunne si det som det er én gang for alle.

Problemet med å skulle gi en "objektiv" definisjon av norsk identitet, er enkelt. Den defineres, som alle vet, innenfra . Det er altså vi som bor i dette landet som bestemmer hvem og hva som skal regnes som norsk. Og da sier det seg selv at spørsmålet ikke kan ha ett svar. Påstanden om at ingen pakistaner kan bli norsk er selvfølgelig en ideologisk påstand, et partsinnlegg.

Språkrådets påberopelse av objektivitet er like naiv som Elsters totale avvisning av tenkere han skryter av at han ikke orker å lese om, for ikke å snakke om Dawkins' fire hundre sider lange bevis på at han ikke er i nærheten av å skjønne hva religion er.

Trangen etter entydighet.
Hva skyldes denne trangen etter entydighet og faste grenser? Kanskje etterspørselen etter enkle svar på kompliserte spørsmål har vokst proporsjonalt med omgivelsenes tiltagende kompleksitet? I det liberale etablissement er det bare marginalt bedre å bli betraktet som relativist enn som fundamentalist.

Spørsmålet er hvem som er de egentlige liberalerne her - de som aksepterer at vi mennesker er forskjellige, men må finne måter å leve sammen på (og som dermed blir beskyldt for ryggesløs relativisme), eller de som skråsikkert leverer svar som antas å være gyldige for alle.

Fundamentalisme handler nemlig ikke om hvilke meninger man har, men hvordan man har dem.

Corrida

Sun, 05 Nov 2006 20:34:51 GMT

CORRIDA EN MARBELLA
1. oktober 2006:
Endelig skal det skje, vi skal på tyrefekting i Marbella. Marbella ligger 1 time og 15 min fra Nerja. Ungene er forventingsfulle og litt høye. Vi tar en liten tur på taket for å svømme litt for å roe det hele ned. I Marbella finner vi en strand rett utenfor sentrum. Gjertrud, Ida og Eirik koser seg der, mens Steinar finner frem til arenaen for å kjøpe billetter. Vannet her var en smule varmere enn i Nerja. Etter stranden stroller vi rundt Plaza de los Naranjos mens vi venter på at corridaen skal begynne. Holdt nesten på å glemme at Eirik og Ida lagde en kjempeflott liten sandby, byen ble svært populær blant resten av turistene med barn i nærheten.

Foto: Steinar Hansen
Dette bildet tok jeg i det jeg strakk meg over gjernet for å se ned i "spillertunnelen". Han er konsentrert.

Ok, tar taxi til arenaen. Det viser seg at baren i arenaen har rigget i stand storskjerm i forbindelse med fotballkampen mellom Real Madrid og Atletico Madrid, Gjertrud valgte å tilbringe tiden her, mens vi andre gikk inn og overvar 4 oksedrap...Jeg skal ikke gå i detalj, arenaen var langt fra full og visst ble det ropt "eh", visst ble oksene pint og drept, visst ble det dramatikk da den ene amatørmessige matadoren ble kastet i lufta av den ene oksen, buksen ble flerret, men...oksen ble som sagt likevel drept til slutt...Ja, ja - bildene under taler for seg.

Foto: Steinar Hansen

Vi drar "hjem" til Bella Nerja, kjøper litt småsnack slik at ungene kan kose seg med mat på rommet, mens de voksne (vi) kan gå ut alene å ta et par tapas. Viva espana!

Grand Tanger - vi fant en falmet diamant.

Fri, 03 Nov 2006 18:47:13 GMT

Grand Tanger - vi fant en falmet diamant.

Tanger 2. - 3. oktober 06

Vi sjekket ut fra det katolske og rimelig rolige Spania og havnet i en helt annen verden. Tanger var en gang "grand" i mange betydninger av ordet, men nå fremsto vel byen mer som en falmet diamant. Les; "Echoes of sin city" her. Eirik og Ida så ut som om de nettopp hadde landet på månen når vi gikk rundt i Medinaen i Tanger...

Ok, vi får ta det fra begynnelsen. Reiste fra bella Nerja, du skjønne, vakre i 10-tiden. Vi feide nedover motorveien til Algeciras. Vi parkerte bilen i P-huset på brygga, og valgte å kjøpe billetter med hurtigferga; 72 pr. voksen t/r og 44 for barna. Til vår (store !) overraskelse var klokka to timer tidligere enn i Spania, vi kom i praksis frem en halvtime før vi dro fra Algeciras. Vi var sef. oppmerksomme på at folka skulle være pågående "på den andre siden", vi hadde jo lest vår "lonely planet"...Dessuten hadde jeg mitt besøk i Tanger for 18 år siden rimelig friskt i minne. Ok; albuene ble spisset, nevene knyttet, skuldrene hevet, vi forberedte oss på å si; "non", "no!", ", "la" "no thank you" - vi gjorde oss med andre ord klar for landgang i Spanias bakgård.

Men, det viste seg altså ikke være så ille som det en gang var, dessuten har jo både Gjertrud og undertegnende vært ute en varm dag før. Eirik og Ida opplevde nok likevel "Grand Soco" og "Petit Soco" med både forbauselse, en smule ubehag og stor fascinasjon.

Hotel Continental var vår oase i denne for oss absurde by. Hotellet skal være Tangers eldste (fra 1865?) mange andre "storheter" (i tillegg til oss) har tilbrakt tid her. Hotellet må oppleves - men se gjerne på bildene under. Prisen avtalte vi på forhånd; 61 euro. Det går for øvrig 10 dirham på euroen. Jeg regner med at det var her Ari Behn drakk sin te under research til "Bakgård". Han tråkket etter sigende i eksentrikeren Paul Bowles fotspor her i "Tangier"..., "Beat"-gutta med A. Ginsberg i spissen søkte også tilflukt her...(billig dop ++)

Etter en liten siesta på hotellet, gikk vi ut i byen igjen, gjennom gamlebyen og inn i den internasjonale delen av byen - ut i Boulevard Pasteur. Boulevarden lå bortenfor Place de France, vi var enig om at litt fransk/marrokansk atmosfære ikke var det verste nå, etter opplevelsen i medinaen tidligere på dagen. Vi drakk mint-te og spiste en liten snack. Middagen skulle vise seg å bli en højdare; da vi valgte å følge hotellets tips mht Rest. Hamadi i Rue de Kasbah. I restuaranten var det kun et annet par da vi ankom. Veggene var dekket av røde og gule tepper, dette var også en av de få stedene en kunne kjøpe alkohol. Hovmesteren anbefalte rosèvin fra Fez, maten besto av 5 retter; cous cous med kylling og kål, lam med svisker, grillspyd av lam og okse og salat. Alt viste seg å være suuuperzzznadder; og idet servitøren entret rommet med rettene satte 5 karer i gang et forykkende spill ("trekantede gitarer", "langeleik", fløyter og geiteskinns-trommer). Vi var helt overgitt, maten, vineen n, musikken og atmosfæren satte oss i relaxed modus. Det ble en perfekt slutt på kvelden, om ennå ikke en skikkelig slutt på oppholdet her i Tanger...

Foto: Steinar Hansen

Trøtte, sløve og mette på både den ene og andre måten sovnet tilbake på hotellet...nå var det bare å sove, trodde vi...Men altså, i 03.00-tiden satte galskapen i gang. Først ble vi vekket av en hyperaktiv trommeslager som tråkket rundt i smugene, mens han hamret i vei på trommen sin...det pågikk i ca. 15-20 minutter. Etter det ble det ropt "Gud er stor" / "Allah akbar" fra minst to moskeer i nærheten, dette holdt på i noen minutter, det var mørkt - og lokalbefolkningen ble minnet om å spise før soloppgang (ramadan). Det tok omsider slutt, vi pustet ut og sovnet inn igjen...Frokost og deretter ferge tilbake til Spania.

Er det noe rart at noen og enhver blir "gal" og akseltert...?

Et døgn i Las Alpujarras

Sat, 28 Oct 2006 16:35:58 GMT

Et døgn i Las Alpujarras

Vi spiste frokost, hentet bilen i P-huset, satt på luftkjølingen i bilen på full styrke og dro ut av byen. Vi leter en stund etter veien til kysten, roter litt, men kommer oss omsider ut av byen. Granada og Alhambra forsvinner mellom de grønne trærne, og plutselig var vi ved "El Suspiro del Moro" Maurerens siste sukk. Vi kunne ikke unngå å tenke på hva som ville skjedd hvis islam og kristendommen hadde fortsatt å leve side om side i Europa, og hvis jødene hadde fått bli.

Boabdils siste sukk, i det han forlater Granada søker tilflukt i Las Alpujarras

Så sukker også jeg, og drar videre mot fjellområdet som ble Kong Boabdils midlertidige eksil, Las Alpujarras. Boabdil, Maurerenes siste hersker dro altså hit til dette fjellområdet, sør for Sierra Nevada.

Vi tok av fra motorveien mellom Granada og Motril, og fulgte en svingete vei oppover i fjellene, vi passerte flere landsbyer underveis før vi skimtet Capileira. Byen er også en av de anbefalte "highlights" i lonely planet. Byen viste seg å være så vakker og laidback som vi håpet på. For de (av oss) som har vært i Mijas tidligere, var dette mange hakk roligere; byen ligger på nest høyest i fjellområdet (etter Trevelez).

Vi hadde forhåndsbooket oss på "Cortijo Catifalarga". Bygget var av grå murstein og lå en halvtimes spasertur over byen. Fra patioen utenfor leiligheten hadde vi verdens beste utsikt. Perfekt til å sitte med en lokal rødvin å se på solnedgangen. Det ble fort kjølig etter at solen forsvant, vi pakket oss derfor inn i ulltepper mens vi skuet utover den bratte dalen.

Eirik og Ida hadde mye moro med stedets tre boxere; mor og to valper. Alle 5 lekte og kvelden forløp rolig.

I halv ni-tiden delte familien seg i to; Gjertrud og Ida valgte å innta badekaret, mens Eirik og undertegnende valgte å utforske stedets baren og den lile restauranten i toppen av Cortijoen. Eieren; Luis Miguel hadde bestrebet seg på å lage en idyllisk liten plass; deilige myke sofaer på terassen, utsikten over fjellene, røkelse som bedøvet hodet, kald pils (fanta til eirik) og herlig chillout-musikk, blant annet "sonidos del agua" og "Kitaro". Etter en solnedgangs-chillout-opplevelse spiste jeg kjøttmiddag og Eirik en dessert.

Ida sovnet først, deretter Eirik, Gjertrud og Steinar - og vi sov godt, mmmmmm.......vi vil tilbake hit.

Granada - maurernes foreløpige siste sukk...

Fri, 27 Oct 2006 19:04:15 GMT

Granada - maurernes foreløpige siste sukk...

Onsdag 27. september:

Reisedager...slike dager er alltid slit. Dersom du i tillegg reiser med Ryanair med flybytter underveis, blir du rimelig lam i huet etterhvert. Som vi har lært fra tidligere turer med "the low fare airlines"; så "bragger" dem med at dem kommer frem til destinasjonene 15-20 minutter før schedule, og det var jo greit.

Lunsjen ble inntatt på George Hotell i Bishops Stortford (england). Undertegnende bestilte mixed grilled, den var god helt til jeg fikk levern (uææhh!) på tunga; DA ble det stopp for denne karen. Om byens mest kjente: Cecil Rhodes, the founder of Rhodesia, later to become Zimbabwe, was the 7th child of the vicar of St. Michael's Church in Bishops Stortford, born in 1853 he lived at Netteswell House which now houses the Rhodes Memorial Museum.

Ok - vi landet i Granada ved 22-tiden, hentet ut bilen og kjørte inn til sentrum av Granada. Hotellet vårt "Hostal Atenas" lå i en av de store gatene; Gran Via. Ungene var trøtte og syntes det var greit at vi to voksne tok en liten tur ut for liten tapa. Vi fant Bar Marrakesh, spiste litt natt-tapas og gikk deretter til sengs.

Torsdag 28. september:

Byen lokket ! Alle fire hadde sovet godt og var klare for byvandring. Granada og Alhambra lå der og fristet. Gjertrud og undertegnende følte ganske kjapt at vi likte byen, atmosfæren og folka (sef. også mye turister). Vi hadde jo egentlig avskrevet Alhambra (internettsidene fortalte oss at alt var utsolgt!), men etter en liten tur til turistinformasjonen fikk vi den gledelige nyheten om at "jo, her det masse ledige inngangsbilletter fra kl. 15.30.

Vi ruslet rundt i Albaicin og Sacromonte; lunsjet øverst i byen og spankulerte nedover mot Gran Via igjen for en liten siesta på hotellet i 14-tiden. Vi tok en taxi opp til inngangen og lot oss lede innover i Maurerenes siste skanse i Europa. Vi så "alt", fra "Palacio de los Nazrines", "Jardin de la Generalife" og "Alcaba". Det største inntrykket gjorde nok detaljrikdommen, matematiske-symmetriske mønstre over alt. Utskjæringer, fresker og fliser - alt sto i forhold til alt. Det ble for øvrig tyrkisk Døner Kebab i sentrum.

Vi fikk høre om liten flamencobar i Albaicin; som vi sef. måtte sjekke ut. Ungene valgte å bli igjenpå rommet - mette og tilfredse etter en lang dag (for dem). Gjertrud og undertegnende fant frem til baren; "Huerto del loro", og jommen fikk vi show! En trang liten hule, omtrent 30 personer hadde benket seg, da vi ankom i 22-tiden. Arrangøren (en hyggelig senor) mente tydeligvis at vi fortjente en real plass - helt foran. Han geleidet oss inn til den spartanske scenen. Rett etter kom trioen; 2 damer og en gitarist. Det hele begynte med dyp og melkonsk "cancion", fortsatte raskt med glitrende gitarspill, fengslende og rytmiske "klapp-klapp" / skoklakking og "varm-rød" dans.

Omtale av Huerto del Loro:

"Huerto del Loro" - a bar/dancing/disco place with groovy music built "into the mountain"! It is hard for me to explain what it was that I loved so much about "Huerto del Loro" that it made me come back week after week for the three months I lived in Granada. I enjoy the music there - the posibility of meeting other people (a few foreigners, but mostly Spanish people come here) and the very relaxed atmosphere! Some are dancing - others just sitting there, drinking and talking, smoking and laughing - some times there are really CROWDED other times you feel all alone - but having tried both I must say that they can both be REALLY FUN! In the summer - when the warmth of the sun has a arrived - "Huerto del Loro" has a "terraza" upstairs where you can enjoy you drink being outside enjoying the warm weather as well!

There is no dress code, come as you like! Some are really "dressed up" for a wild night out - others more relaxed for a beer with the friends before the weekend!

Foto: Steinar Hansen

Vi var enige om at at vi hadde hatt en skikkelig god "Gitano"-kveld.

Regnmakerne fra Guatemala

Sat, 19 Aug 2006 19:53:18 GMT

Regnmakerne fra Guatemala

Skåtøy 18. august 06:

Vi trodde vi skulle på Skåtøyfestivalen...men der tok vi feil. Vi fikk allikevel muligheten til å se og høre "El hacedor de la lluvia", og det var ikke noe nedtur! Gruppa besto av 4 karer fra Guatemala som spilte akustisk gitar, "tonejo", diverse fløyter, congas, ulike rytmeinstrumenter, en av gutta spilte endog på en trekasse. Konserten startet litt etter kl. 20 på Skåtøy kafe og galleri. Kafe-galleriet ligger midt på øya, rett ved siden av kirken. Øya skal etter sigende ha ca. 300 fastboende. Jeg vil anta at ca. 50-60 tilskuere overvar konserten. Selv var jeg helt overgitt av de vakre omgivelsene - flertallet av turistene reiste hjem for et par-tre uker siden (mao. stille på fjorden), vi hadde 20 grader i lufta og 19 grader i vannet, det var vindstille og augustluktene dirret i nesa... i det regnmakerne entret scenen.
El Hacedor de la lluvia

Gruppa opptrådde nylig i Moss, og fra Moss Avis kan man lese:
"Gruppa bød på musikk med røtter i den guatemalanske maya-kulturen. De fire musikerne Ranferí Aguilar, Carlos Chaclan, Lenin Fernandez og Ennio Ramazzini bruker blant annet gamle maya-instrumenter som er rekonstruert etter funn i arkeologiske utgravninger, og tryllet frem spennende, og for mange kanskje uvante, rytmer, toner og melodier.
El Hacedor de la lluvia og frontfiguren Ranferí Aguilar, er godt kjente i Guatemala. Konserten de holdt i Moss går var den første de noen sinne har holdt i Europa. Frontfigur Aguilar vant tidligere i år «Aplauzo»-prisen. Den fikk han for å være den beste utøvende kunstneren i Guatemala. Tidligere har han også vunnet Mayaenes regnbuepris for å ha utgitt den beste guatemalanske folkemusikkplaten".

Konserten ble arrangert som støttekonsert for arbeidet i Clinica Noruega i Panabaj i Guatemala. Klinikken ble åpnet av May-Britt Darefjell, Eva Djuve (mora mi), Wenche Helmers og Anita Borg etter et katastrofalt jordskred i fjor høst. Initiativet til nødhjelpen kom etter at Guatemala-kjenner og kunster Hanne Lunder fikk bekymrede meldinger fra katastrofeområdet. Klinikken satte i gang krisearbeid 1 måned før de store hjelpeorganisasjonene klarte å somle seg frem. Ønsker du å bidra med kroner til hjelpearbeidet - benytt denne kontoen: Hjelpearbeid i Guatemala 1082.47.19131. Les også mer om mutterns tur et annet sted på min blogg.

Skåtøy:

Skåtøy kirke:

Kirken ligger midt på Skåtøy - på et av Skåtøys smaleste partier - med lett adkomst fra Kirkebrygga på innsida av øya og Åsvikbrygga på utsida.Hovedveien fra fergeleiet på Skåtøyroa går forbi kirken. Kirken ligger ca. 3 km fra fergeleiet. Se Kragerø Fjordbåtselskap vedr. anløpstider.I nord ligger den indre skjærgård og fastlandet. I sørøst ligger den ytre skjærgård mot Skagerak.
Kirken er tegnet med ca 800 sitteplasser og er i dag på en delt 5. plass blant landets største trekirker.
Historisk stoff om kirken finner du under historie

Hvorfor skryter fjellhytter på seg høyde?

Sat, 05 Aug 2006 21:45:45 GMT

Hvorfor skryter fjellhytter på seg høyde?
Heinseter i Nore og Uvdal er intet unntak, hytta ligger nydelig plassert øst på vidda, Heinelva renner forbi, mye fin ørret (har jeg blitt fortalt). All informasjon om hytta forteller at den ligger 1095 moh, men i den "glansede versjonen " fortelles det allikevel at hytta ligger på 1100 moh. Flott ikke sant ? Her er det skikkelig høyt altså...1100 moh tilsier selvsagt at det er litt villere, litt kaldere, litt tøffere - i hele tatt mye kulere enn
1095 moh. Sånn er det med den saken .

Den 3. august var altså kjernefamilien på fødselsdagtur til Heinseter, Gjertrud fylte ...år. Sekkene ble pakket i hui og hast, regntøy, gensere, primus, og annet nødvendig utstyr. Ida og Eirik slapp litt billig fra turen, da de bar rumpetaske med fjellvann og snadder. Men skal man hygge seg så skal man...derfor måtte jeg selvsagt også ha med et par bokser med pils. Hyggelig kveld på hytta, reinsdyrkarbiser og rødvin.

Gjertrud, Ida og Eirik spilte kort mens jeg fant stor glede i å sjekke hyttaboka - "er det noe kjente som har vært her mon tro" ? Jeg fant sef. Sirkusdirektør JM Schancke. For øvrig gikk turen slik: Åan-Heinseter og en sløyfe opp mot Tuva og ned igjen til Åan, mao. 4+7timer. Ida presterte å få 4 vepsestikk.

"Vår egen" Numedalslågen har sitt utspring i myr- og vannområdene her opp, Heinelva - så herved kan vi konstatere at vi har funnet Lågens kilder.

Stekt torsk i ferjekø

Wed, 26 Jul 2006 22:20:32 GMT

Stekt torsk i fergekø

På vei nordover til Mo i Rana, svingte vi "til venstre" ved Grong i N-Trøndelag. Vi valgte mao. "Kystriksveien".

På ferjeleiet i Forvik, hvor vi ventet på ferjen til Tjøtta, satt en fin stektorsk på kroken allerede på kast nr. 2. På 45 minutter blir den stakkers torsken dratt ut av dypet, sløyet, krydret, stekt og fortært av sultne og ivrige oss.

Helgelandsbrua - ingeniørkunst i midtNorge.

Turen "vår" gikk via 4 ferjer, vi gikk i land på Nesna og nådde Mo i 22-tiden den 30. juni. Flott tur i nydelig vær. På turen så vi Torghatten, Træna, De syv søstre, og Lovund.

Når vi kom frem var det VM på TV...

Kolibri satt seg fast i gardinen

Sun, 28 May 2006 16:24:26 GMT

Kolibri satt seg fast i gardinen

I Uvita sør i Costa Rica fløy denne lille kolibrien inn på rommet vårt og satt seg fast i gardinen. Jeg er usikker på hvilken art det er.

KLIKK HER

men sett på lyden på PC-en din først.

BAMA, Bendit-bananer i C. Rica og fiske utenfor Vest-Sahara

Wed, 24 May 2006 11:55:18 GMT

Bend it like a banana !

Jeg er ikke akkurat overrasket over at BAMA, DOLE og alle de andre multinasjonale selskapene tjener svære penger på å utnytte fattige bananplukkere i Costa Rica og Equador, slik vi fikk det presentert på NRK`s Brennpunkt i går. Vi fikk høre at BAMA selger bananer for 16,- kroner kiloen i Norge, mens en dagarbeider i CR tjener 3 øre for den samme kiloen. I tillegg tok BAMAs aksjonærer ut rekordstort utbytte i fjor.

Det er ikke noe nytt, men det er like grelt å se det hver gang - at vi utbytter (og utnytter) underbetalte arbeidere i andre land. Dette er hva markedsøkonomien dreier seg om, vi lever med markedsøkonomiens lover hele tiden.

De store spørsmålene er;

hvor mye av vår rikdom er vi villige til å gi slipp på, for at verdens fattige skal få det bedre ?
hvor stort press er vi i stand til å legge på multinasjonale selskaper for at de skal sørge for at deres produsenter (arbeidere) skal få en anstendig lønn ?
er det mulig å avskaffe fattigdom (-en) ?
skal hver og en av oss øve press på selskapene som utbytter fattige og/eller skal vi legge press på lokale myndigheter, nasjonale myndiger, overnasjonale myndigheter for at det skal tas større og mer radikale grep ?

Hva skal vi gjøre ?

Skal jeg slutte å spise bananer? BAMA er monopolist på bananer i Norge. Skal jeg øve en boikott av BAMA ? Hva med annen eksotisk frukt, får vi et nytt Brennpunkt-program som forteller at både ananas, meloner, og feks. epler, sitroner og tomater fra Spania er plukket av arbeidere som relativt sett tjener for dårlig...

En annen delikat sak:
Jeg skal feriere i EU-landet Spania til høsten, skal jeg da unngå å spise fisk som muligens er fisket av marrokanske fiskere utenfor Vest-Sahara. (Vest Sahara er okkupert av Marokko, Marokko har nylig inngått avtale med EU om å ta opp Saharienes svømmende naturessurser for deretter å selge denne til fiskehungrige nordmenn på ferie i EU-land).

Om konflikten i Vest-Sahara:
"The Western Sahara is one of the few areas of the world left that is officially recognized by the United Nations as being non-self-governing. Since the end of the Spanish colonial rule in 1975, multiple groups including Morocco, Mauritania and the Polisario independence movement have claimed it. A referendum to decide the fate of the country has been proposed, but Morocco developed an unofficial government policy of procrastination in hopes that the world would forget about its occupation of the area".

Les pressemelding fra støttekomiteen for Vest Sahara:

23. mai 2006
Den norske Støttekomiteen for Vest-Sahara fordømmer fiskeriavtalen som i går ble trumfet igjennom i Europarådet. Avtalen mellom Marokko og EU tillater at 119 EU-båter vil tråle farvannene utenfor marokkansk-okkuperte Vest-Sahara de kommende fire årene. For det mottar Marokko 144 millioner euro fra EU. Avtalen trer i kraft 1. juni.

– I 30 år har flertallet av det vestsahariske folket levd i flyktningleirer i Algeries ørken på grunn av Marokkos folkerettstridige og brutale okkupasjon av deres hjemland. Selv ikke de siste årenes stadig økende overgrep mot sivilbefolkningen i Vest-Sahara har fått verdenssamfunnet til å gripe inn. Samtidig velger EU å profittere på okkupasjonen gjennom en kontroversiell fiskeriavtale med okkupantmakten, sier Ronny Hansen, leder av Støttekomiteen for Vest-Sahara.

– Det er sørgelig at et helt folks legitime rett til frihet fra overgrep og okkupasjon må vike for skarve 119 EU-båter og kynisk europeisk fiskeripolitikk, sier Hansen.

Støttekomiteen for Vest-Sahara har vært sentrale i koordineringen av en europeisk kampanje mot avtalen. I løpet av våren sluttet Vest-Sahara-aktivister fra 20 land seg til kampanjen Fish Elsewhere! ( www.fishelsewhere.org). Kampanjen fikk støtte fra flere EU-regjeringer og EU-parlamentarikere fra mange land. I forrige uke var det avstemning i EU-parlamentet, og lobbykampanjen inspirerte 195 av 585 parlamentarikere til å stemme imot.

I går ble avtalen endelig trumfet igjennom av Europarådet. Sverige stemte i mot, som eneste europeiske land, mens Finland, Nederland og Irland ga sin støtte under den betingelse at avtalen skulle komme Vest-Saharas lokalbefolkning til gode. Sverige har vært tydelige på at EUs fiskeriavtale med Marokko ikke må omfatte de okkuperte farvannene, og at avtalen er i strid med folkeretten.

– Fiskeriavtalen bidrar til å legitimere Marokkos krav på nabolandet og forlenger dermed lidelsen til det vestsahariske folk. Dette har svenskene forstått. Vi er svært glade for Sveriges prinsippfaste og tydelige holdning til avtalen, påpeker Hansen.

Også norske fiskeriinteresser er for tiden tungt inne i Vest-Sahara. Den største norske aktøren i dag er Sjøvikgruppen fra Midsund, som har investert millioner i et produksjonsanlegg i byen Dakhla. Selskapet innledet sin første fiskesesong i området i februar i år, med sin nylig ombygde tråler Midøy Viking.

Nyttårsaften 06

Mon, 22 May 2006 20:42:23 GMT

Nyttårsaften i San Jose:

Reisen er over - vi er tilbake der vi startet for 3 uker siden. Vi er mettet av sol og opplevelser, vi er alle meget fornøyd med 3 deilige og spennende uker - og vi er også fornøyd med at vi nå skal hjem til huset på Hovlandtoppen og til vår alles kjære Hera.

Bussturen opp fra kysten tok ikke mer enn 3 timer. Det ble en kontrastfull tur - fra det hete lavlandet opp gjennom fjellene og opp til det tempererte platået som San Jose ligger på; 1150 moh. San Jose var preget av en oppadgående nyttårsstemning da vi ankom byen ved 15-tiden. Lystige og glade mennesker, venner og familier ute og flanerte, noen hastet hjem fra jobben, andre gjorde de siste innkjøp før kveldens fest. Tidligere president Oscar Arias prydet store plakater over hele byen - han skulle komme til å vinne valget i mars "por la segunda vez".

Mariachi:

Foto: Steinar Hansen

Vi fant en middels fin restaurant i sentrum av byen og bestilte 3-retter, mye snadder - og som bestilt ruslet det inn et tre-manns mariachi-orkester. De spilte lokale canciones og selvsagt "cielito lindo" - ay, ay, ay !

Av: Quirino Mendoza y Cortés

De la Sierra Morena,
Cielito lindo, vienen bajando
Un par de ojitos negros,
Cielito lindo, de contrabando.

Ay, ay, ay, ay,
Canta y no llores,
Porque cantando se alegran,
Cielito lindo, los corazones.

Les hele teksten her.

Alle ferier må jo oppsummeres på et vis...vi har alle fire hatt en Norges-pause, skolepause, jobbpause, juleferiepause, mørketidspause - vinterpause. Vi har brukt 3 uker sammen på reise - 24 timer i døgnet, bodd på samme rom, vi har delt alle måltider, noen krangler har det blitt - men definitivt mest glede og familiekjærlighet. Alle gode ferier består også av minst en god bok, ungene har lest både "Harry Potter"s siste, "Heksene" og noe annet som jeg ikke kommer på i farta. Steinar leste "balansekunst", og hadde mange riktige gode krysskulturelle opplevelser . Gjertrud har vært familiens ivrigste Lonely Planet-leser og har således alltid vært godt orientert om steder, facts, historie - need-to-know / nice-to-know.

Gjertrud og Steinar har nå vært i alle landene i mellom-amerika, med unntak av Belize. Hva passer vel bedre enn at vi lar Lonely Planet kort avslutte vår fantastiske 3 ukers reise i Central-America.

Panama:
Unfettered by tourist crowds, Panama's divine natural gifts shine.

This overlooked country offers some of the finest birding, snorkelling and deep-sea fishing in the Americas.

Costa Rica:

Costa Rica is Central America's jewel. It's an oasis of calm among its turbulent neighbours and an ecotourism heaven, making it one of the best places to experience the tropics with minimal impact. It's also mostly coastline, which means great surfing, beaches galore and a climate built for laziness.

Godt nyttår...

Reisedagbok 29. - 31. desember 06

Mon, 22 May 2006 18:32:19 GMT

Manzanillo - San Jose:

Foto: Steinar Hansen

Vi kom som sagt over grenseovergangen Sixaola. Vi har fine dager Manzanillo. Vi bader og soler oss alt vi orker, vi vet vi skal hjemme til det mørke og kalde Norge om kun få dager. Høy faktor har blitt byttet ut mot lav faktor, vi tilbringer mange timer på stranda hver dag. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å slå oss ned i Puerto Viejo eller Cahuita, men fant fort ut at det var bedre å bo her nede i Manzanillo. Området ligger i Talamancaregionen og i distriktet som kalles Gandoca-Manzanillo, fra Cauhita til Panama-grensen i sør. Det ligger et korallrev bare 200 meter fra kysten og er ofte omtalt som noe av de beste (og billigste) snorklemulighetene i CR. Området består også av en regnskog som går helt ut til havet. Videre går det en kyststi fra Manzanillo til Punta Mona. Dette området går også under navnet "Greencoast".

Puerto Viejo:

Vi tar en ettermiddagstur inn til Puerto Viejo. PV er en av de "hippeste" og mest populære stedene på karib-kysten i CR. Fullt av gringoer med surfebrett, rastahår, sportsfanatikere (surfere atter en gang), gamle hippier, nye hippier etc. Puerto Viejo er stinn av restauranter, barer og flotte strender. Vi fant fort ut at vi gjerne kunne trives en kort dag her, men ikke to-tre overnattinger, det hadde blitt pes ...

Puerto Limon:

På selve hjemreisedagen (31.12) startet vi (1. etappe) med å ta lokalbussen fra Manzanillo via Puerto Viejo og Cauhita til Puerto Limon. I Limon skulle det i følge "alle" være fullt mulig å å "spotte" dovendyr i tretoppene i hovedparken.

Vi speidet og vi speidet, men akk ikke en eneste "sloth" å se...

Puerto Limon har ca. 80.000 innb., hvor størstedelen er svarte. Arbeidsledigheten er høy, en stor del av økonomien er svart, sentrum kryr av gateselgere som tilbyr "alt". Limon er visstnok kjent for et heftig karneval. Strandpromenaden i byen minner oss om den mer berømte strandpromenaden (Malecon) i Havana.

Ellers er det verdt å nevne at Puerto Limon er den største utskipningshavnen for frukt, alle de store fruktselskapene har store virksomheter her; Dole, Chiquita, United Fruit, etc.

"Puerto Limon, once an important banana port, is the capital of Costa Rica’s Limon Province on the Caribbean coast. The town offers few sights, but serves mostly as a gateway to Costa Rica’s rugged wilderness. Among the natural sites of the area is Cahuita National Park, known for its flora and fauna and its magnificent coral reefs. Visitors can also take advantage of a train tour through the banana plantations or spend a day whitewater rafting on the rapids of the Reventazon River.

A two and a half hour drive from Puerto Limon leads to San Jose, situated in the heart of Costa Rica’s central valley at an altitude of 4,450 feet, which accounts for its pleasant climate. The capital of Costa Rica was founded in 1737 but frequent earthquakes have destroyed most of the colonial buildings and the modern replacements give the city of roughly one million inhabitants a very modest appearance. When Columbus discovered Costa Rica during his last voyage, rumors of vast gold treasures led to the name of Costa Rica (Rich Coast). The Spaniards settled in the central valley and with additional immigrants from northern Spain their numbers increased considerably. The local Indian population was soon greatly diminished due to diseases brought by the settlers. In 1821 the country declared independence from Spain and in an effort to create a source for revenue, coffee was introduced from Cuba in 1808. The government offered free land to coffee growers, thus building up a peasant landowning class. The first coffee exports were carried on mule-back to the ports, by 1846 there were ox-cart roads to Puntarenas. By 1850 there was a large flow of coffee to oversea markets which was facilitated by the opening of a railway from San Jose to Puerto Limon in 1890, and later on to the Pacific port of Puntarenas. Today, the country’s economy is based on the export of coffee, bananas, meat, sugar and cocoa".

Reisedagbok: 28. desember 06

Fri, 19 May 2006 20:31:01 GMT

Bocas - Almirante - Manzanillo

Står opp tidlig før avreise til Costa Rica. Deilig kaffe og frokost på terassen til Vista Mar. Litt trist å reise her fra...Ungene er morgengretne, de er litt lei av å reise. Snakker mye om vennene sine og bestemor. Tusler gjennom Bocas by til taxibåten som skal ta oss tilbake til Almirante. Fra Almirante tar vi buss til Changinola og drosje til grensa. Vi snakker litt med en ung gutt (rasta-hippi), blir "kjent-liksom", han er blakk og vi spanderer drosje på ham (dvs. han sitter på med oss til grensa). Drosjesjåføren er av den gamle harde sorten; full av forakt for unge hippier og gamle sosialister, han er eks.purk og en konservativ småfascist - men "hyggelig" på sin måte. Han kunne opplyse at han savnet en sterk leder for sitt land. Området er kjent som en av de viktigste banan- og platanodistriktet i landet.

Vår unge venn fikk problemer på grensa, han hadde ikke tilfredstillende id-papirer og måtte snu og reise tilbake til Changinola for å fikse det. Grensa var atskillelig mer laid-back en den forrige passeringen (Paso Canoas). Vi tok like godt taxi helt frem til Manzanillo, der vi faktisk får et familierom på "something different", slik vi hadde håpet på. Vi spiser lunsj på Maxi`s. Maten er god, men tar lang tid før vi blir servet, dessuten kryr det av gringoer her ...ufff, de dominerer restauranten. Området er kjent for naturreservatet.

Vi går ut og sjekker strandforholdene, det viser seg at den er lang og omkranset av høye palmer...overrasket ? Nei. Blir litt bading og mye sandslottbygging, vi bygger en liten by i sand. Ungene fryder seg, Steinar har fått mer herpes og derfor noe redusert...

Handler mat og vin i den lokale sodaen, går deretter "hjem" og lager litt kveldsmat på felleskjøkkenet. Litt plagsomt kø-system, det er mange locals på juletur som har slått seg ned på "something diff...". Slapper av og leser på terassen, før natta tar oss ca. 21.45...

Hørte jeg gratis ?

Wed, 17 May 2006 22:00:08 GMT

Hørte jeg gratis?

Antiturismens paradokser; av Thomas Hylland Eriksen

"I løpet av de to-tre tiårene som er gått siden vanlig vestlig middelklasseungdom begynte å legge ut på lange dannelsesreiser til India, Sør-Amerika og Afrika, er det vokst frem en hel liten krattskog av alternative reisehåndbøker. For eksempel har britiske Rough Guides hatt stor suksess med sine håndbøker på resirkulert papir, bøker med en sjarmerende eim av vegetarianisme, seksuell frisinnethet og en umiskjennelig art school-tilbøyelighet til å dvele ved arkitektur og kaféinteriører.

Flere andre land har sine varianter; på svensk finnes eksempelvis serien Resa på annat sätt, rettet mot reisende med lite penger og brede kulturinteresser. Den ubestridte markedslederen på feltet er likevel Lonely Planet, som foruten sine mange håndbøker av varierende tykkelse også utgir lommeparlører, nyhetsbrev, reiseskildringer, atlaser og videoer, og dessuten driver et velutstyrt nettsted som oppdateres daglig. Etter at Kanariøyene omsider har fått sin håndbok, flere år etter Antarktis, kan man uten å overdrive slå fast at praktisk talt hele jordkloden er inkludert i Lonely Planets univers".

Ok - alle Lonely Planet-"brukere"; shut up and read this.